Jeg er trolig en enkel og enfoldig person. Grunnen til at jeg nærmer å komme til den konklusjonen, er at jeg sitter og lurer på hvorfor det er så vanskelig å få til det grønne skiftet. Det er da bare å legge på drivstoffprisene! De må legges på så mye at de grønne, de i venstre, miljøorganisasjoner, klimaforskere, FNs klimapanel, Al Gore, de som er meningsberettige og de som ikke er meningsberettige er fornøyde. Alt som er mer enn det regjeringen har foreslått, vil føre til at vi får det grønne skiftet. Vanskeligere er det ikke, slik jeg oppfatter de som har greie på denne problematikken. Det grønne skiftet handler først og fremst om å være den som framstår som grønnest, om de er aldri så røde eller for den saks skyld blå. I så måte framstår Venstre som mest troverdig i debatten om det grønne skiftet, for de har grønt i logoen sin. Al Gore har også stor troverdighet, for han har reist rundt i verden og holdt taler om verdens menneskeskapte klimaendringer. Gratis. Ikke det at det er gratis å høre på han, nei, det koster han ingen ting å fly rundt i luftforurensende fly å spre budskapet, for han tar betalt for det!
Jeg venter så jeg blir grønn i ansiktet, på hvor mange øre per liter drivstoff det vil koste meg å oppnå det grønne skiftet. Det blir spennende å se hva de styrende, det vil si de som så vidt er representert på stortinget, men som likevel har nøkkelen til det grønne skiftet, finner ut av hvor mye drivstoffet må koste for å redde verden.
De grønne, de har ymtet på om at drivstoffprisen må opp fem kroner literen. De er representert på stortinget med én person, en biolog. Med hans representative tyngde i stortinget, i tillegg til at han er biolog og tilhører de grønne, samt er den som til nå vil legge på drivstoffprisen mest, framstår han som den største garantisten for at vi kan få til det grønne skiftet.
Jeg for min del forstår ikke hvorfor regjeringen ikke smelte til med å legge på drivstoffprisen femten, tjue kroner per liter. Spillet om å være grønnest er som å spille poker. Byr en for lite, byr de andre opp, men smeller en til med en skikkelig sum, så jekker de fleste seg ned. Hvis de ikke sitter med veldig gode kort da. Hadde regjeringen lagt på prisen skikkelig, er jeg ganske sikker på at de hadde framstått så oppsatt på å få til det grønne skiftet, at de styrende, det vil si de som så vidt er representert på stortinget, og som mener de har nøkkelen til det grønne skiftet, måtte ha konkurrert om å legge på drivstoffprisen minst.
Jeg tror regjeringen har dårlige rådgivere og strateger, men det kan jo være at jeg er, som jeg innleder med, en enkel og enfoldig person.
For min del har jeg vært gjennom det grønne skiftet. Som noen kanskje vil huske, var jeg for en tid tilbake på sykehuset. Der hadde de en klar strategi for skiftet. En dame viste meg inn på et lite rom, hvor der lå en liten haug med grønne klær. En kort og grei beskjed; ta av deg klærne dine, og ta på deg de som ligger der. Ingen diskusjon. Å få av meg mine klær gikk greit, for så vidt de som lå der også. Buksa gikk greit, men jeg skulle ha på meg et kjortel¬lignede plagg også. Det var i minste laget, og da jeg har en relativt velutviklet kroppsmasse midt på kroppen, framstod jeg som temmelig for-sprengt. Det ble ikke bedre da jeg tok på meg hodeplagget som også lå der. Det var alt annet en lite. Så der stod jeg grønnkledd i en bukse som var for liten, en kjortel som var alt for liten, og et hodeplagg som var overhendig stort.
Likevel, jeg fikk til det grønne skiftet! Riktig nok med noe møye, men uten at det kostet noen ett øre. Faktisk så ble de tilstedeværende i godt humør av å bivåne mitt skifte til det grønne. Det kostet meg jo litt å stå slik å defilere, men, den største glede er å glede andre. Å gjøre det i grønt, gledet meg ekstra. Det gav meg en følelse av å være med på å redde verden.
Halvor Røylen
