Forestill deg en 10 åring som spiller for Gjerstad idrettslag. Hun kjenner godt til Klokkargården gressbane, og hun vet nøyaktig hvor ballen spretter på dette underlaget.
Her har hun vært flere ganger tidligere. Hun kjenner igjen stemmen til treneren som roper fra sidelinja, og hun vet hvem som pleier å heie fra tribunen. Hun vet også at etter kampen venter en is med lagkameratene på kiosken. Hvem husker ikke tiden hvor vi barna nesten løp av banen før dommeren blåst av kampen, bare for å komme først i rekka til å få denne isen/brusen?
Poenget mitt er at Klokkargården ikke bare er hjemmebanen hennes i sporten. Den er også hjemmebanen hennes i livet generelt. Det er her hun føler trygghet, blant venner og andre medspillere.
Forestill deg at dette barnet en dag må flytte. Ikke bare fra hjemmet sitt, men fra hele nærmiljøet. Borte er skolen, vennene, fritidsaktivitetene og tryggheten. Hun må starte på nytt, et sted hvor ingen kjenner henne og hvor hun ikke kjenner noen. Dette er virkeligheten for mange barn i Norge i dag!
Barn som trenger et fosterhjem, men som ikke får det i sitt eget nærmiljø, mister med andre ord sin hjemmebane. Ikke fordi det ikke finnes gode mennesker i deres nærmiljø, men fordi vi voksne ikke har klart å mobilisere dem.
Det er ikke mangel på kjærlighet i Gjerstad og omegn. For vi vet at det er mange familier der ute som egentlig synes det kunne virke spennende og givende for akkurat dem. Vi vet samtidig at det ermangel på god informasjon. Mange tenker: ‘Jeg kunne nok aldri vært fosterforelder.’ Med mer kunnskap om det å være fosterhjem,så er det absolutt mulig at du kunne vært akkurat det barnet trenger. En trygg voksen som lar dem fortsette å spille på Klokkargården, barnets hjemmebane.
Lagsport som livsmetafor
Å vokse opp er som å spille på et lag. Du trenger medspillere, venner, lærere og naboer. Du trenger en trener, en voksen som ser deg, heier på deg og en hjemmebane, et sted hvor du føler deg trygg, sett og verdsatt.
Når barn må flytte langt bort fra sitt nærmiljø, mister de tilhørigheten sin. De mister treneren, medspillerne og hjemmebanen. De må starte på nytt, ofte med en følelse av å være på bortebane hele tiden. Vi alle vet hvor mye ekstra forberedelser som må til for et fotballag når de skal spille på bortebane. Selv om man planlegger til minste detalj, så dukker det alltid opp usikkerhetsmomenter. Hvor langt unna ligger stadion, hva venter oss der fremme?
Hva om vi kunne endre på dette? Hva om vi kunne si: – Kari’, du skal fortsette å spille fotball i Gjerstad idrettslag, og med laget ditt. Vi finner en trygg voksen her, i ditt nærmiljø.
Nærmiljøet som ressurs
Forskning viser at barn som får bli i sitt nærmiljø, har bedre forutsetninger for å lykkes. De slipper å bytte skole, mister ikke kontakten med venner og fritidsaktiviteter, og kan opprettholde relasjoner til søsken og andre familiemedlemmer.
Allikevel er det sånn at mange barn må flytte langt bort fordi det rett og slett ikke finnes nok fosterhjem i nærheten. Og det er her du og jeg kommer inn.
Du trenger ikke være perfekt for å være fosterhjem. Du trenger ikke ha et stort hus, lang utdanning eller en tradisjonell familiestruktur, du trenger bare å ha plass i hjertet og i hverdagen – til et barn som trenger nettopp deg.
Alle barn fortjener en trygg hjemmebane.
Slik kan du hjelpe et barn i ditt nærmiljø?
Del informasjon om behovet for fosterhjem i ditt nærmiljø. Kanskje noen i din omgangskrets er den rette.
Tenk gjennom om du selv kunne åpnet hjemmet ditt. Kanskje ikke nå – men kanskje senere.
Politikere og beslutningstakere må legge til rette for at barn kan bli i sitt nærmiljø. Det handler om økonomi, støtteordninger og systemer som fungerer.
Annelise Gratt,
Rådgiver, Fosterhjemstjenesten i Bufetat
