De e ogoskeli og det e kalli. Ja det føreligg fleire forklaringar på desse uttrykka, og fylgjande historier kan vel også vere ei forklaring på opphavet til dei.
I Gjerstad bygdesoge, hefte V, er det omtala ein som heiter Ola Nilsen Vefall. Han og familien budde på Venli, som ligge litt aust for Skorva. Ola skal ha skote atten bjørnar, noko som ble sett på som mange med tanke på skytevåpna dei hadde på den tida (framover i attenhundretalet). Ola var vist flink på ski, og han kunne også skrøne ein del om det.
Han fortalde at ein gong tok han til å renne frå det høgste på Morkheia, og stod til han rokk kanten av Tollheia ved Nordigard. Der datt han attende og slo eit hol i jorda som var så stort at nordigardfolket har hatt brønn der seinare.
Ein annan gjersdøling ville vere like god. Han fortalde at han tok til på høgste Skjelaugslia og stod til han rakk kanten av Rønningsåsen. Der for han hovudstups gjennom heile åsen og reiste inn i Rønningkjellaren der han slo hol i ei øltønne som dei kalla Godigard. Då lo Ola og sa at slik renning hadde ikkje han vore med på.
I Gjerstad bygdesoge, hefte II, blir det fortalt om eit bryllaup mellom eigar av Nedre Lunden, Marte, og Tellef Tjøstolsen frå Melås. Bryllaupet stod på Melås. Ei øltønne var tom, og dei våga om tønna kunne halde, om dei rulla henne ned bakkane frå Melås. Tønna klarte seg, og sidan skal tønna ha stått mange år på Ulltveit. Tønna kalla dei Gla-i-gard blir det fortald i den historia.
Historia om øltønna er frå midten av syttenhundreåra. Ola på Venli levde på byrjinga og på midten av attenhundreåra, så forteljinga om tønna ser ut til å levd i hundre år, i og med ”gjersdølen” kunne fortelje at han hovudstups hadde slege hol i ei øltønne dei kalla Godigard.
Nå er rett nok Skjelau(g)slia og Rønningåsen (nær Trydal) langt i frå Melås, men namnet på tønna er samanfallande.
Å renne frå det høgste på Morkheia til kanten av Tollheia ved Nordigard, for så og dette attende og slå eit hol i jorda som var så stort at nordigardfolket har hatt brønn der seinare, må kunne kallast å vere ogoskeli.
Å renne frå høgste Skjelaugslia til kanten av Rønningsåsen, for så å fare hovudstups gjennom heile åsen og reise inn i Rønningkjellaren og slå hol i ei øltønna som stod der, må kunne kallast å vere kalli.
Å rulle ei tom øltønne ned bakkane frå Melås må kunne kallast eit resultat av at øltønna er tom.
Halvor Skåli