Meninger: Oppgjørets time

Vi skal ikke snakke så mye om selve innretninga i landbruksoppgjøret, for det er ganske komplisert. Vi må snakke om hva og hvem landbruksoppgjøret gjelder for.

Nemlig vi som forbrukere og hun eller han som er bonde. Eller matprodusent om du vil.

Har du kunnskapen og jorda som skal til for å produsere mat? Ikke vi heller. Derfor må vi ha noen andre som har det, og som kan gjøre det. Og det blir stadig færre av dem. Rundt 6000 landbruksbedrifter erlagt ned de siste 10 åra. Vi har bare halvparten igjen av de bøndene som fantes i år 2000. Så det er ikke så mange igjen som kan produsere maten vår. Godt under 1% av oss tar den jobben.

I Norge er vi en selvforsyningsgrad på 38%. Det høres kanskje mye ut, men det er det faktisk ikke. Sverige har en selvforsyningsgrad på 50% og de er alvorlig bekymra.

Å ha en trygg og stor nok matberedskap er som en forsikring i tilfelle krise eller krigsutbrudd og forsyningslinjer utenfra bryter sammen. Vi kan sammenligne det med hus -og bilforsikring. Vi har ikke fullforsikra huset fordi vi tror at huset vil brenne ned. Eller kun ansvarsforsikring på ny bil fordi vi tror at vi ikke kommer til å krasje uansett.

Det er stor uro i verden med kriger og ufred. Skogbranner, flom og hetebølger. Dette gjør noe med den globale matproduksjon. Stadig flere land har nok med å holde egen befolkning med mat og mindre igjen til eksport. Vi merker dette allerede her hjemme. Også i år har Norge for lite såfrø. Nytt av året er at det har ikke nabolandene våre, som har reddet oss tidligere, heller. I år bruker de det til egne avlinger. Det er jo helt naturlig at de gjør. Og vi har ikke nok buffer på såfrø selv. Det er langt på overtid å erkjenne at vi ikke kan kjøpe oss ut av enhver krise, men heller sørge for egen beredskap.

I Norge produserer vi et av verdens reneste mat. Vi bruker minst antibiotika og plantevernmidler i hele verden og maten blir produsert på frisk jord. Frø, planter og dyr er ikke genmodifisert. Dyra spiser sunt gras. Så vi har de aller beste forutsetninger for å produsere mat av aller beste og sunneste kvalitet.

Så hvorfor legges det da ned stadig flere gårdsbruk i Norge?

Fordi det ikke går an å leve av det. En kjøtt -og melkeprodusent må jobbe 147 timer mer enn oss andre. Ville du godtatt slike arbeidsvilkår i din jobb?

Staten tar inn rundt 400 mrd. I merverdiavgift hvert år. En betydelig andel av dette er matmoms. NorgesGruppen alene hadde i 2023 et overskudd på 3,3 mrd. kroner.

Staten henter altså ut deler av kjøpspris. Så tar de store konsernene ut veldige overskudd i tillegg. Da blir det ikke mye igjen til bonden. Fjorårets landbruksoppgjør endte på 4 mrd.

Det er ikke så mye forlangt at mer av inntektene tilfaller hun eller han som sørger for at vi kan sette trygg og sunn norsk mat på bordet hver eneste dag.

Systemet i landbruket er lagt opp til at de aller største matprodusentene får mye for å produsere, mens de små og mellomstore får svært mye mindre. I Agder har vi mange

små og mellomstore gårdsbruk. Ett eksempel: en kjøttprodusent på et mellomstort bruk med 1,7 årsverk må ha full jobb utenom for å få det til å gå rundt. Han la ned drifta i 2023.

Industrialisert matproduksjon har også en konsekvens. Ett eksempel: En kjøttprodusent i Vestfold kjøper 900 kalver hvert år fra 70-80 andre gårdsbruk. Denne bonden fikk utbrudd av ringorm i sin besetning. Gården ble båndlagt. Det gjorde også alle de gårdene som forsynte bonden med kalver. Det ble full stans av produksjon, salg og slakting på alle gårdsbruka. Det samme skjedde med en produsent i Trøndelag for ett år siden. Dette er sjokkerende alvorlig.

Så hva kan vi forbrukere gjøre? Jo vi kan bruke forbrukermakta vår. Det er et kraftigere virkemiddel enn vi tror. Er vi mange nok som velger norske råvarer og kutter ned på kjøp av importerte varer, vil dagligvarekjedene bli nødt til å etterspørre og kreve økt produksjon av norske råvarer.

Vi i Rødt skal fortsette å jobbe for:

Uten mat er vi ingenting, så

Styremedlem Rødt Agder