Nå er det snart jul. For noen er livet så smertefritt eller så misforstått at den største bekymringen er om svoren blir sprø. For noen er ikke livet til å misforstå. Du misforstår bare ikke juletrær uten gaver, tomme kjøleskap og langbord uten folk.
Men har vi misforstått alle sammen?
Tenk at vi trenger julekaker man må ha to liter vann ved siden av, for å være helt sikker på at man ikke blir kvelt.
Vet dere forresten at sykehusene får inn flere pasienter på julaften som tror de har «farkt», men som viser seg å være overspising på juleribbe? Her snakker vi i-lands problem på det groveste.
Jul har blitt en merkelig greie.
På et eller annet tidspunkt stjal nissen plassen til Jesus. Der Jesus tilga, krever julenissen at du er både snill og grei. Han kommer også bare til de som allerede har, egentlig en ganske ufyselig type. Når gikk jula fra og være en samling med folk og god mat til en enorm forbruksfest?
Julegaver fra en liste du selv har skrevet. Det pinligste jeg vet er å spille overrasket over julegaver jeg vet jeg får. 32 år gammel og singel skal jeg pakke opp julegaver mens besteforeldre, mor og far sitter spent og følger med. Pinligheten griper meg som om jeg har mistet 3 syltetøyglass i gulvet på butikken, med flere vitner. Og i noen minutter får jeg en sånn uggen følelse av å stå på sidelinjen, for hvor i svarte faen er mann og barn?
Samtidig må jeg hente meg inn veldig kjapt. Jeg må nemlig spille overrasket og glad for duker, unødvendige gjenstander med stygge julemotiver og norgesglass med marsipan. Under treet ligger også en genser som er tre nummer for liten. Jeg blir nærmest kommandert til å prøve. Det er helt greit, ingen ting er som å gå rundt og føle seg som ei surra svinestek på selveste julaften.
Pappa ligger i stabilt sideleie etter middagen og bestefar tenker mest på katten, som er alene hjemme. Kjærligheten for katten ligger akkurat litt høyere enn for bestemor.
Kanskje er ikke det så farlig, bestemor er på nippet til å fryse i hjel uansett for hun må ut å ta en blås etter middag. Og mamma har akkurat skvisa ut den siste dråpen av ei flaske med Zalo for å få bort ribbefettet som ligger som en film på hele kjøkkenbenken. Hun stresser i dag, som alle andre dager før jul. Jeg har bedt henne drite i vasking av tak og vegger og stikke til Europris å kjøpe kaker. Et slags desperat forsøk for å slippe at vi søskena må se sider av henne vi ikke vil se. Mamma skal gjøre alle fornøyd, bestandig.
Vi er heldige, det skal sies. Hun gjør det tross alt av kjærlighet. Men sannheten er at i en alder av 22-32 i søskenflokken handler det fortsatt bare om å bli sett. Vi vil ha fred og ro. God skroll og kvelder med film. Vi driter da i tomatsild, sylteflesk og brune pinner.
Men nå er det bare meg som sitter alene, singel og sær, i blant foreldre og besteforeldre. Og her sitter vi, som en gjeng med forvokste barn blant julepapir og riskrem, som vokser såpass i kjeften at ordet «marsvin» ikke strekker til.
Uansett, det er ikke ribba som redder kvelden.
Heller ikke de fine gavene vi selv har bestemt på forhånd. Det var brente mandler til far. En halv vinflaske til mor med bittelitt angst for at noen var blitt dement uten at vi hadde fått det med oss. Og det var et sengesett som var så ubeskrivelig stygt at jeg ikke hadde klart å søvne i det, selv etter en fem mil lang tur på ski. Det viktigste er ikke flotte gaver, overdrevent mye mat eller strigla hus.
Det handler alltid om hvem du har rundt deg og hva du ser humor i.
Konseptet er umulig å forstå seg på. Det rare er at dette opplegget er så innprenta i norske hoder at når julekvelden dabber, kommer en trist følelse.
Jeg kjører en lang tur i bilen med såper som lukter lavendel og 27 par med sokker i bagasjerommet, før jeg må stoppe når jeg er kommet halvveis med en fordøyelse jeg bare trodde eksisterte blant gravide og de over 80.
Noen ganger gråter jeg litt over at livet ikke ble som jeg hadde tenkt. Andre ganger er jeg takknemlig over alle latterkulene vi hadde og alenetiden jeg nå skal ha.
Hva er suksess?
Er det utdannelse, flott jobb og mye penger? Er det villaer og store hytter ved sjø og fjell? Fine biler og trente kropper. Det å ha råd til hva du vil når du vil. Er suksess de største julegavene under treet? En slags perfekt jul?
Jeg tror suksess er å reise seg etter urettferdige ting som skjer i livet. Se det komiske i det tragiske. Gjøre en god jobb uansett hva slags jobb man har. Og kanskje den største suksessen av alle er når barna vil være sammen med foreldrene sine når de blir voksne.
Egentlig så skulle vi bare ha kjøpt gaver til barn alle sammen, sånn at alle fikk. Vi skulle ha samla oss i store forsamlinger så ingen behøver å være alene.
I stedet innbiller vi oss at bleike pølser og materialistisk piss gjør oss lykkelige. Ikke fordi vi ikke bryr oss, men fordi vi var for mange som misforstod.
Nå er det disse to tantungene som får oppmerksomheten, takk og lov. Tenk om alle barn i verden kunne ha det bra, det er det vi alle ønsker oss mest av alt ❤️
God jul!?
Agnete.
