Kjære leser, jeg har etter en relativt lang tids grubling, kommet til at jeg vil stå fram med et forhold som er høyst personlig for meg. Det har vært kjent for min nærmeste familie i lengre tid. Jeg har også stått fram for noen av mine nære venner, til tider jeg har følt det har passet seg. De har satt pris på min åpenhet, og de har faktisk bedt meg om å foretelle dem om dette ved flere anledninger, noe både jeg og de har satt stor pris på.
Å stå fram for allmuen, i alle fall for lesere av iGjerstad.no, om mitt høyst personlige forhold, håper jeg kan være til nytte. Om ikke til nytte på annen måte enn som et innblikk i hva vi mennesker kan gå og bære på. Til syvende og sist viser det seg at mange har vært i samme situasjon, men vi holder det for oss sjøl. Til dem jeg har fortalt dette til, har flere stått fram med lignende hemmelighet. Det er derfor mitt ønske at min fortelling kan inspirere andre til å stå fram ved passelige anledninger.
Redaktør Rune Hagestrand har oppfordret meg til å legge ved med bilder til mine leserinnlegg. I dette tilfellet håper og tror jeg, kjære leser, at du har forståelse for min tilbakeholdenhet, om ikke i prinsippet, så i alle fall etter å ha lest min høyst personlige bekjennelse.
Med unntak av at jeg brakk en arm som toåring, har jeg ikke hatt behov for å legges inn på sykehus før jeg kom i en alder av noen og seksti. Jeg går jo ikke og tenker på slikt før noe oppstår, som jeg ikke kan fikse på sjøl. Egentlig burde jeg foretatt et stille takk hver dag, med hodet bøyd i takknemlighet for å være frisk og rørig, men utenksomt nok, jeg har ikke gjort det, og gjør det i liten grad nå også.
Mitt første besøk på sykehuset var egentlig bare en undersøkelse av innvollene. Først førte de ned en liten linse som var koblet til et videokamera. Etter å ha klemt igjen svelget noen ganger, og framført noen brekninger, fikk det ført gjenstanden lengre ned i matrøret. Mens de holdt på og kinnet opp og ned med den, framførte jeg et rap så langt og høyt, at et rap etter å ha drukket en halvliter øl bare var småtteri. Om de var fornøyd med min opptreden, det sa de ikke noe om, men de var fornøyd med det de så i matrøret.
Så var det inn med den nedentil. I ”skuggehåla”. Av med undertøyet, og jeg måtte legge meg på siden, trekke beina opp mot brystkassa og la det stå til. De hadde nå plassert en skjerm slik at jeg kunne følge med på det de holdt på med. De hadde en anordning som de satte vanntrykk på, og så spylte de ut rester jeg ikke hadde fått transportert ut før jeg kom. Det var da jeg kom til å si at til daglig drev jeg innen faget vann og avløp. Spesielt avløpsanlegg. Der benyttes jo høytrykksspyler, med roterende spylehode, som får skikkelig fart på sakene. De forstod sammenhengen, men det ble ikke den store latterkulen av forsøket på litt munterhet, for å si det slik. Etter en tids renhold, kom det fram et vakkert syn. Tarmen var muskuløs, glatt og fin. Ikke bare det, men den hadde farge som kunne ligne på det røde kjøttet til en skikkelig fjellaure!! De var fornøyd, og jeg var storfornøyd.
Etter at undersøkelsen oventil og nedentil var ferdig, sa jeg at jeg var glad for han tok undersøkelsen oventil først. Vi er nøye med hygienen, svarte legen.
I en tid gikk jeg med ”gammelmannssyken”. Den med plutselige, hyppige og langvarige dreneringer av kroppen, også benevnt som å slå lens. Før det ble aktuelt med et eventuelt inngrep, måtte jeg gjennom en undersøkelse på sykehuset. Formalia ble gått igjennom sammen med en kvinnelig sykepleier, og når vi var ferdig med det, sa hun at jeg kunne gå inn i et annet rom å ta av meg på underkroppen. Skoene måtte jeg ta av, men jeg kunne la strømpene være på. Hun gav meg et lite handkle som jeg kunne dekke meg med, og geleidet meg bort til en konstruksjon av en stol som jeg har forstått mange kvinner kjenner til. Jeg ble fortalt hvordan jeg skulle sette meg, så jeg husket meg opp i anordningen, og la beina opp i noen konstruksjoner som kunne ligne på de trestigene de lager for å komme over nettinggjerder. Med beina oppå disse, passelig liggende ut til sidene, underlivet løftet noe opp, og lent bakover mot en god stolrygg, åpenbarte jeg den nedre delen av skapelsen min i et skarpt lys. Jeg kom da til å tenke på den ganga de fikk belyst kyrkja i Treungen. Da skreiv de i menighetsbladet at; ”Den tek seg særs vent ut i flaumljos”.
Så var det å koble til diverse ledninger og stell, som hun skulle ha gjort før legen kom. Mens hun holdt på med dette, lente jeg meg tilbake og slappet av som best jeg kunne. Jeg ble liggende å stirre mot lyset med et blikk som jeg kan tenke meg så ut som en drøvtyggende ku, tilsynelatende avslappet og rolig. Etter en stund skulle hun ha inn en slange i selveste pluggeduren, og etter en del fomling, fikk hun ført den inn til blæra. Det var ikke nok med det, så begynte hun å romstere i ”skuggehåla”. Der plasserte hun en plugg med en ledning på som førte fram til et måleinstrument. Etter det plasserte hun en traktformet tank med en elektrisk drevet vifte øverst i tanken, som også var koblet til et måleinstrument. Så hentet hun legen, for nå hadde hun montert meg. Alt var klart til en grundig undersøkelse av volum, trykk, restmengde og tid.
En mannlig lege kom inn sammen med enda en kvinnelig sykepleier. Han handhilste på meg samtidig som han observerte situasjonen, og forklarte meg så noenlunde hva som de skulle gjøre, og hva det kunne finne ut av. Å handhilse på han mens jeg lå der med blottet underliv, og i ”flaumljos” gjorde jeg med senket blikk. Vanligvis ser jeg personen rett inn i øyne når jeg håndhilser, men ikke denne gangen.
Så gav han startsignalet. Den ene sykepleieren (hadde det vært i industrien, hadde det blitt kallet operatør) begynte å pumpe inn destillat i blæra. Ikke destillert sprit men vann altså. Dette gjorde hun fra en dunk med målestreker per milliliter, og som var påmontert en liten pumpe. Den kan sammenlignes med de handpumpene (nikkepumpe ble det kallet) de hadde på bensinstasjonene før det ble drevet av en elektrisk motor. Ja de stod inne i kjøkkenene som vannpumper også for den saks skyld. Hun pumpet forsiktig inn destillatet. Så fikk jeg beskjed om at jeg skulde holde meg, klemme igjen så mye jeg maktet mens hun pumpet inn i blæra. Det kunne da måle trykket jeg opparbeidet i ”skuggehåla”, når mengden økte i blæra. Mens de to holdt på med dette, satt den andre sykepleieren ved siden av meg og holdt meg i handa. Det var koselig det, med beina i været og remedier innmontert.
Etter hvert ble vannmengden stor i blæra og trykket stor i ”skuggehåla”, så jeg knyttet hendene mer og mer. Det var nok hun som holdt meg i handa som kunne måle trykket best, men hun hadde ikke måler påmontert slik som på pluggen. Så, plutselig spratt pluggen ut, og den for inn i ett eller annet med et smell. Nå klarte jeg ikke å holde igjen vannet lenger, blæra var full, ja godt og vel kjentes det ut til. Pleiersken framfor meg dro ut slangen, og hun satte i gang vifta i tanken. Da lot jeg det stå til, siktet på vifta, i den grad der var noe igjen å sikte med, og med en overhendig lettelse suslet destillatet ned på vifta til det ikke kom noe mer.
Tiden var nå inne til å foreta avlesing av trykket i ”skuggehåla”, mengden destillat som hadde blitt pumpet inn med nikkepumpa, motstanden destillatet utgjorde da det traff vifta, tiden det tok å slippe det, og mengden jeg slapp ut. Ved bruk av vanlig matematikk med to kjente, kunne da mengde som var igjen i blære regnes ut. Resultat av denne relativt omstendelige prøven var at jeg i enda en tid måtte holde på med plutselige, hyppige og langvarige dreneringer av kroppen.
På de besøkene jeg har hatt på sykehuset, har det festet seg et solid inntrykk av at pleiere og leger er profesjonelle, medfølende og hyggelige mennesker. Det føles som en er midtpunktet hele tiden. Vennlighet, forståelse og innlevelse er framtredende for deres framferd. Ja, og så er det de hyggelige pleierskene som sitter og holder en i handa, og som snakker beroligende til en mens legen utfører det som en er der for. Det er liksom ærende kommer i skyggen for den gode handa å holde i.
Etter enda en tid med å holde på med plutselige, hyppige og langvarige dreneringer av kroppen, kom legene fram til at der var en god del kalkstein som hadde samlet seg i blæren. Disse kunne virke irriterende på sine omgivelser, og framprovosere hyppige dreneringer av kroppen. Det ble derfor besluttet å få ut irritasjonsmomentene.
Så var det å koble til diverse ledninger og stell, en sprøyte inn i ryggen et sted, og så opp i senga med beina oppå disse anordningene, og med dem passelig liggende ut til sidene for å oppnå best mulig arbeidsrom for legen. En pleier, denne gangen en mann, satt bak meg å skulle passe på at hjertet mitt holdt et rimelig tempo, men han holdt meg ikke i handa slik som pleierskene bruker å gjøre. Legen gjorde sin ankomst, og han førte inn et instrument som var en linse på, og et redskap som kunne ligne en sukkerbitklype. Via skjermen som var foran meg, kunne jeg følge med på legens arbeid med å få ut steinene, som det var mange av. Mens han holdt på med dette, kunne jeg fortelle at jeg hadde kjørt gravemaskin i noen år, så jeg kunne se at han sikkert kunne bli en habil gravemaskinfører. Han som satt og fulgte med på hjerteslagene mine kunne fortelle at han hadde giftet seg med en jente som var medeier i en eiendom nær pukkverket ute i Ravnberget. Det viste seg at der var så store stein i blæra at de måtte sprenges i smått for å få dem ut. Heldigvis var det ikke snakk om å benytte et Nobel produkt, for han var så moderne at han førte inn et redskap med laserstråle, og med dette delte han steinene i passelig størrelse for å få dem ut. Når jeg så hvor effektivt dette redskapet var, sa jeg til han som satt bak meg at slikt redskap burde de få anskaffet seg i pukkverket i Ravnberget, noe han var enig i.
Blæra var tømt, og jeg ble transportert inn i et annet rom hvor flere andre også var plassert i påvente av at kroppen skulle våkne til live etter bedøvelsen. For min del tok det mange timer, men det gikk greit, for nå var mannen skiftet ut med en pleierske som rett som det var kom til meg, og holdt meg i handa og spurte hvordan jeg hadde det. I senga ved siden av meg lå en kar fra Grimstad. Vi ble liggende å snakke om både det ene og andre, blant annet hadde han produsert brøyteploger for en god del år tilbake. Etter hvert dreide han samtalen inn på det utenomjordiske, og han spurte meg hvordan jeg hadde det med det åndelige. Jeg svarte at jeg var så nærme å være en hedning som det gikk an, uten å være hedning. Min tanke med svaret var at jeg regnet med det lå an til et vekkelsesmøte, så jeg klemte skikkelig til. Som reddende engler kom det to pleiersker til han. De ville at han skulle opp å bevege seg, og etter en tids diplomati, fikk de hans godkjenning. Fra hver sin side løftet de han opp fra hodeputa, men han meddelte dem at han ble svimmel. Mens de holdt på med han, sa han i fra til pleierskene at det var en ikke troende blant dem, så svimte han av.
For noen få dager siden var jeg igjen på sykehuset, i første omgang til en forundersøkelse. De vanlige prosedyrene ved ankomst i regi av et hyggelig personal, og etter hvert inn i den tidligere omtalte senga med beina opp og ut til sidene. En pleierske satte seg ved siden av meg og holdt meg i handa, mens en lege med et kikkertlignende instrument, inspiserte området nær ”Skuggehåla”, sammen med en annen lege. Mens de romsterte der nede, innledet pleiersken som holdt meg beroligende i handa en samtale. Jeg kunne høre hun hadde vegårsheidialekt, så mens de to holdt på med sitt der nede, kom vi i snakk om både det ene og andre fra de indre bygdene. Vi kom inn på kommunesammenslåing, og jeg ble litt engasjert i en argumentasjon for at Vegårshei skulle slå seg sammen med Gjerstad og Risør. Da kom det fra de to som holdt på der nede at nå måtte vi snakke om noe annet enn sammenslåing, for nå ble det for trangt der nede de holdt på. Hun holdt meg fortsatt i handa, og vi satt slik i stillhet en stund, mens hun klappet meg beroligende med den andre handa si. Som jeg tidligere har nevnt er det liksom ærende kommer i skyggen for den gode handa å holde i.
For øvrig, min eldste bror var også på sykehuset til en undersøkelse for flere år siden. To pleiersker var der tilstede. Han ble bedt om å ta av seg underklærne, og legge seg på siden på en seng. Kroppen hans var grovbygd, og bakenden hans var temmelig hårete. Legen var noe forsinket, så de sa til han at han fikk ligge og nyte utsikten gjennom vinduene mens han ventet. ”Då trur eg at eg kjem til å få ei finare utsikt enn dykkon”, kommenterte han.
Halvor Røylen
