For noen år tilbake overnattet vårt barnebarn, Solveig, hos oss. Hun var den ganga rundt tre år gammel. Om morgenen skulle vi ha mat, og jeg gav henne tallerkener, bestikk og pålegg av forskjellig slag, som hun satte på bordet. Det ble jo noen ganger fram og tilbake mellom bordet og meg. I min enfoldighet så trodde jeg at hun syntes det var litt stas og bli med på å dekke bordet, men så kom det plutselig fra henne. ”Gamle mennesker vet ikke mye om små barn.”
En gang hun satt i fanget til sin farmor og kjente med de små hendene sine i ansiktet og halsen hennes, tok hun tak i noe romslig skinn. ”Hva er dette farmor”, spurte hun. Skinn var svaret. ”Ja, men hva er dette”, sa hun en gang til, og tok skikkelig tak. ”Det er gammel hud”, svarte farmor mens hun strøk Solveig på kinnet, ”og du er myk”, sa hun mens hun strøk henne. ”Ja”, svarte jentungen, ”jeg er nesten ny”.
I sommer var samme jenta (nå noen år eldre) med sin onkel ute ved Berggylteskjær og fiska berggylte. Med til historien hører det at fisk har hjeller. De var så heldige at de fikk på land en riktig stor berggylte. Den var vanskelig å få avlivet, da den sprellet og spratt rundt på berget. Da kom Solveig med et godt råd til sin onkel. ”Skjær han i bjellene Petter!”
Et annet barnebarn, Sofia, hadde en pakke med tyggegummi i handa, og det var kanskje et par stykker igjen i pakka. Hun hadde en temmelig tygge i munnen også. Jeg spurte om jeg kunne få en av henne, noe hun sa ja til. Det var litt vanskelig å få den ut av pakka, og etter en stund oppfattet hun nok at jeg var litt ventende, så hun så på meg og utbrøt; ”Vent på tur”. På den tiden gikk hun i barnehagen, og hadde nok noe av lærdommen derfra i minnet. Det gikk enda en stund før hun fikk tyggegummien ut av pakka, men da hun klarte det, puttet hun lynende kjapt den nye tyggegummien i munnen sin, og så gav hun meg den uttygde.
Halvor, også han et barnebarn, var hos oss en gang mens han var liten og gikk med bleier. Han var sår i rumpa, og farmor vasket han og smurte han med sinksalve. Og som de fleste vet som har vært borte i sinksalve, så er den hvit på leten. Farmor hadde smurt guttungen godt inn med salven, og stod da der med en temmelig hvit finger. Halvor så på den, og den vesle hadde følgende kommentar: ”Nå kommer ikke du til å bli sår på den fingen farmor”.
En vinter for noen år siden, hadde vi en familiær samling på Velausfjell. Vi fyrte bål, grillet og koste oss. Den samme Halvor hadde klatret opp i en greinete furu, og der brakk han av en liten kvist som skulle forestille en sag. Mens han satt og hørte på oss, ”sagde” han med denne pinnen. Etter en stund utbrøt han; ”Noen må jobbe åsså”.
På Skåli er et sted som kalles for Helvete. Dette stedet passerer en når en går stien ned til Kabrettstea. Da de i sin tid brukte hest som befraktningsmiddel, var dette stedet til tider vanskelig å passere, da det var et bløtt myrlendt område, noe de regner med er bakgrunnen for stedsnavnet. En påske for mange år siden var vi hele risørfamilien på påskeferie på Skåli, hos min yngste bror. En dag gikk vi på skitur til dette området. Mens vi var der, kom mine svigerforeldre for å besøke oss. For historiens skyld, må jeg legge til at min svigermor var en ivrig kirkegjenger. De traff en av sønnene til bror min, og spurte om han visste hvor vi var. Guttungen gav følgende svar: ”Du, vett du hørr Helvete æ henne? Svigermor dro på det litt, det var ikke så lett i farten å svare på det, men hun var jo som nevnt en ivrig kirkeganger, så hun tilkjennega at hun visste det. ”Då gjeng dykkon dit, og så tek dykkon av til venstre, der æ dei”.
Halvor Røylen
