Jan Kristoffer er sønn til Britt (født Valle) og Knut Dale i Froland. Britt har i sitt voksne liv bodd i Froland med sin familie, men vokste opp på Mostad i Gjerstad, og er datter av Paula og Morten Valle. Med 50% gjerstadblod i årene kan gjersdølinger også være stolte av helgens prisvinner!
I beste sendetid i Dagsrevyen på NRK ble Dale i kveld intervjuet av Jon Gelius om sin novellesamling. – Jeg skriver den type litteratur jeg liker selv, kanskje spesielt realistiske skildringer av folk og deres liv i ulike livssituasjoner, sa en glad Jan Kristoffer Dale.
Tarjei Vesaas’ debutantpris er en norsk litteraturpris som hvert år blir delt ut til årets beste skjønnlitterære debutant. Prisen deles ut av Den norske Forfatterforening, og det er foreningens litterære råd som er prisjury. Juryen består av rådets ni medlemmer, som alle er medlemmer av forfatterforeningen, og de velger en prisvinner ut fra en fri og selvstendig vurdering basert på estetiske kriterier.
Jan Kristoffer Dale er i godt selskap blant tidligere vinnere av Tarjei Vesaas debutantpris. Bl.a. meritterte forfattere som Jan Erik Vold, Lars Saabye Christensen og Roy Jacobsen vunnet prisen.
Her er juryens begrunnelse for tildelingen:
Grunngjeving, Tarjei Vesaas debutantpris 2016
I Tarjei Vesaas debutroman Menneskebonn frå 1923, kan vi lesa: ”Skyer kann koma, svarte og tunge av tore og væte. Dei vert fylgde av mange auge, der dei glid forbi og der dei tømer seg ut. Og yver allt, natt som dag, ligg kløvereimen, tung og ung, og vekker lengt i menneskebonn”. Den 26 år gamle Vesaas hadde møtt mykje motgang på vegen fram til utgjevinga. Motivasjonen hans ved opprettinga av Tarjei Vesaas debutantpris (i 1964) var å kunna sjå og prisgje det unge, talentfulle skrivearbeidet alt ved første bok.
Årets prisvinnar har skrive ei bok som har denne unge lengta i seg, styrt av ein forfattar som set jordnære blikk på vanlege menneskes livsituasjonar, relasjonar, framtidstankar forankra i fortidstankar, helse, arbeid, og mangel på arbeid; dei ufaglærte. Dei seks novellene spør mellom anna: Kva er eit vanleg liv? Kortid er vi trygge? Kva val skal vi ta, og må vi ta dei?
Tekstane er spent opp på bogen mellom kjærleik og tryggheit på den eine sida, økonomiske bekymringar og utanforskap på andre – der behovet for sjølvoppgjer gjer seg gjeldande på små, lokale flatar og tankebanar. Forfattaren kjem langt i å visa oss det sårbare ved å vera menneske, heilt enkelt. Novellene heng ikkje berre saman i miljø og språk, dei er heilstøpte, empatiske framvisningar av livet og kvardagane som ruslar forbi. På miljø- og dialektaksen Froland-Arendal, blir det plass til sinne, bygdekunnskap og jobbsøkarkurs, men aldri moralske oppgjer som tvingar karakterane gjennom store endringar. Her er kanskje frykt for store endringar, eller motsatt: forandringsønske – men det slåande med novellene er at dei står i disiplinen kvardagsliv og ikkje held oppe alternativet i tide og utide, realistisk som det er. Novellene bør også lesast politisk: dei ber oss om å lytta, for ikkje alle kan eller vil jobba seg oppover statusstigen – vi bør ha eit samfunn av såkalla vertikal stimulans og dyrka yrkesstoltheit på tvers.
Det tynne håpet om betring er fint balansert då bryggeriarbeidar Trygve i tittelnovella ”Arbeidsnever” kjenner den støle kroppen og brukar søndagen til å grua seg til å stå opp grytidleg mandag morgon. Vel på jobb kjem saknet av det andre, den trygge heimen og den gravide sambuaren, medan han må halda fokus og tempo på ein arbeidsplass ridd av korttidskontraktar og permiteringsangst. I novella ”Jon” er den same fine balansen tilstade, det utsatte i mennesket som får fart på pendelen mellom overlevelsesinnstinkt og undergangsspøkelse. Her treff vi arbeidssøkande Richard som møter den fastlåste opplevinga av arbeidsløyse, og dei bråvonde bileta i panikkangsten, med å gå lange turar, pliktoppfyllande søka på ledige stillingar, og i eit forsøk på å skyva eigen misære unna, bruka energi på Jon, ein barndomskompis som kanskje har det vanskelegare enn han sjølv. Den kaotiske tankekverna får eit lite friminutt i jakta på Jon eller på besøk heime på barndomsrommet.
Novellene i ”Arbeidsnever” har eit strevsamt og empatisk fundament i seg som held liv i håpet og held dei mest aggresive demonane i eit menneske på avstand. Her er meir bevegelse enn apati. Slik sett siver det ein fin varme ut av denne novellesamlinga, tekstar som legg armen sin rundt dei der inne, og oss utanfor som les. Det er difor ei sann glede – på vegne av Det litterære råd og Den norske Forfatterforening – å gje Tarjei Vesaas debutantpris for 2016 til Jan Kristoffer Dale.
Her er listen over vinnere av Tarjei Vesaas debutantpris fra 1964 fram til i dag:
1964 | Sigmund Jakobsen | Gjennom brend by |
1965 | Jan Erik Vold | Mellom speil og speil |
1966 | Tor Obrestad | Kollisjon (dikt) og Vind (noveller) |
1967 | Johan Fredrik Grøgaard | Dyvekes grav |
1968 | Rolf Sagen | Dørklinker |
1969 | Hans Sande | Strime |
1970 | Joachim Aremk (psevd. for Karl Halvor Teigen) | Tapetdører |
1971 | Eivind Reinertsen | Lukk opp dørene, krigen er over |
1972 | Erling Pedersen | Rottenes konge |
1973 | Steinar Lem | Signaler |
1974 | Karin Mathisen (senere kjent som Karin Fossum) | Kanskje i morgen |
1975 | Ingvar Moe | Løktastolpefrø |
1976 | Lars Saabye Christensen | Historien om Gly |
1977 | Bjarne Rønning | Bjarne Huldasons sjøreise |
1978 | Sissel Solbjørg Bjugn | Den første avisa på Lofotveggen |
1979 | Hans Herbjørnsrud | Vitner |
1980 | Jo Eggen | Ting og tings skygger |
1981 | Frank A. Jenssen | Saltbingen |
1982 | Roy Jacobsen | Fangeliv |
1983 | Kjell Gjerseth | Chakoo |
1984 | Anne Bøe | Silkestein |
1985 | Morten Harry Olsen | For alt vi er verdt |
1986 | Sissel Lie | Tigersmil |
1987 | Aagot Vinterbo-Hohr | Palimpsest |
1988 | Torun Lian | Tre skuespill |
1989 | Anne Grete Hollup | Maria og knivmakeren |
1990 | Stein Versto | Ho blei borte i trappene |
1991 | Sylvelin Vatle | Alle kjenner vel presten? |
1992 | Thure Erik Lund | Tanger |
1993 | Bertrand Besigye | Og du dør så langsomt at du tror du lever |
1994 | Cathrine Grøndahl | Riv ruskende rytmer |
1995 | Harald Rosenløw Eeg Tore Renberg |
Glasskår Sovende floke |
1996 | Steinar Opstad | Tavler og bud |
1997 | Lars Ramslie | Biopsi |
1998 | Trude Marstein | Sterk sult, plutselig kvalme |
1999 | Gunnar Wærness | Kongesplint |
2000 | Mirjam Kristensen | Dagene er gjennomsiktige |
2001 | Carl Frode Tiller | Skråninga |
2002 | Heidi Marie Kriznik | Applaus |
2003 | Sigmund Løvåsen | Nyryddinga |
2004 | Ole Asbjørn Ness | Det er natt |
2005 | Mette Karlsvik | Vindauga i matsalen vender mot fjorden |
2006 | Thomas Marco Blatt | Slik vil jeg måle opp verden |
2007 | Nils Henrik Smith | Manhattan Skyline |
2008 | Lars Petter Sveen | Køyre frå Fræna |
2009 | Eivind Hofstad Evjemo Kjersti Annesdatter Skomsvold |
Vekk meg hvis jeg sovner Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg |
2010 | Helga Flatland | Bli hvis du kan. Reis hvis du må[4] |
2011 | Lina Undrum Mariussen | Finne deg der inne og hente deg ut[5] |
2012 | Peter Franziskus Strassegger | Stasia |
2013 | Gine Cornelia Pedersen | Null |
2014 | Amalie Kasin Lerstang | Europa |
2015 | Kenneth Moe | Rastløs |
2016 | Jan Kristoffer Dale | Arbeidsnever |
Vi gratulerer med prisen!