Nå i disse juletider framføres det mye sang og musikk. Ja jeg synger jeg også, med den røst jeg har. Blant andre disse; Det kimer nu til julefest, det kimer for den høye gjest, som steg til lave hytter ned, med nyttårsgaver – fryd og fred! Eller denne: Tider skal komme, tider skal henrulle. Eller denne: Da tenner moder alle lys så ingen krok blir mørk. Eller denne: Sjå, det dagast, snart det lagast, snart det lagast til høgtid ny! Då skal oss klokka leikanda lokka, leikande lokka til helg i sky. Sjå, det dagast, snart det lagast, snart det lagats til høgtid ny!
Fikk du se Kringkastingsorkesteret spilte julen inn? De spilte blant andre Blomstervalsen fra Nøtteknekkersuiten. Blomstervalsen innledes med harpespill. Du verden så flott en dame som spilte på harpa! Det er noe underlig med en harpe. Jeg har enda ikke sett andre enn kvinner, som med følsomme handbevegelser, trylle fram vakre beroligende toner fra dette strenginstrumentet. Det er så vakkert å se på at jeg blir sittende som fjetret. Ingen mann kan få det til å se så følsomt og harmonisk ut når tonene skapes i de vibrerende strengene. Ingen mann kan få det til å vibrere i strengene slik en kvinne kan. Det virker som om harpa og kvinnen er skapt for hverandre. De myke, vakre, buede formene er i harmoni med hverandre, og ut fra dette skaperverket strømmer det toner. Toner som tolker en glede, og toner som tolker en sorg.
Nå kom jeg vel noe på avveie. Det jeg mente var å gi uttrykk for hvor vakkert det er å høre på harpespillet i Blomstervalsen.
For øvrig, nå kan vi spenne på oss skiene, det har blitt hvitt ute. Det er ikke bare skiene vi kan ta fram, vi må nok finne fram snøskuffa også. Jeg vil ikke si at det bringer den samme gleden, men det kan vel i alle fall tære litt på mageflesket. Jeg har blitt så stormaget etter all den gode julematen, at nå får jeg ikke det grepa taket jeg bruker å ta i kjerringas attributter når vi legger oss til natta, handa blir liggende på skuldra hennes. En skulder er ikke noe å holde i.
Halvor Røylen
