«Jeg baker ikke syv slag, vasker tak og stresser med å handle.
Kontroll er jeg tydeligvis ferdig med. I 4 måneder har jeg blitt like overrasket hver gang jeg går tom for dopapir. Tamponger det har jeg aldri på lur. Det ville jo vært dumt å slippe og stresse ned med dopapir i trusa for å kjøpe tamponger!
En dag skulle jeg bort på Skeidar å se etter litt julepynt.
Da jeg var ferdig og skulle betale hadde jeg verken mobil eller kort, og det ble ny runde i butikken for å finne det. Glad og fornøyd dro vi hjemover, men da vi kom til Brokelandsheia hadde jeg ikke nøkler. Da var det bare å ta en telefon til Skeidar for å høre om noen hadde sett de. Det var det ingen som hadde og vi måtte kjøre tilbake får å lete. Og der lå de, blant brikker og duker. Det er jammen meg dyrt og tidkrevende å ha så mye tanker at hukommelsen forsvinner. Plantene dør og pepperkakene er spist opp. Men jeg lever godt uten planter og pepperkaker. Og egentlig så blir det veldig mye god humor av å vaske undertøy på finvask kun med skyllemiddel. Det er tross alt viktig å ha noe å le av.
Noe jeg ikke ler fullt så mye av er når jeg tar knekken på batteriet i bilen.
For to dager siden fikk jeg en lys ide om å tine frem bilen som ikke har vært brukt på en stund. Problemet var at etter en halv time hadde det ikke skjedd stort og jeg hadde en plan om å bort til Inger. Så etter 10 stygge gloser og en knyttneve i rattet, dro jeg. Men da jeg kom halvveis kom jeg til å tenke på at jeg ikke hadde låst bilen. Kanskje går det bra tenkte jeg, helt til jeg så føre meg en gjeng med unger i baksete på en Toyota Prius uten sjåfør. Så jeg gikk til bunnen av bakken å strakk hånda opp mot bilen. Så var den låst. Innbilte jeg meg helt til dagen etter, da tiningen for alvor skulle skje. Jeg setter meg i bilen og i det jeg starter hører jeg bare svak piping og ser et taklys som lyser som et stort kamferdrops. En varsellampe lyser og jeg googler før jeg ringer mamma og forteller at bilen er ødelagt… Mamma sier at pappa kommer nå, han fikser det. Og ja, han kommer og prøver å starte før han spør om jeg har hatt på et taklys. Ja, hva skal jeg si? Det forundrer meg ikke akkurat. Kanskje jeg låste, eller prøvde å låse uten hell og at lyset ikke slokna. Mulig jeg også kan ha floma borti.
Vi må lade sier han og jeg ringer huseier og spør om han har noe å lade med.
gentlig så venter jeg på ei venninne. Vi skal nemlig på julebord med venninnegjengen og jeg har tatt på meg hvit skjorte. Selvfølgelig før jeg visste at jeg skulle ut i snøvær å late som jeg var mekaniker. Jeg stresser ned i verkstedet på joggesko som fyller seg med snø fra trappetrinna. Lettere irritert henter jeg ladeapparatet som ikke akkurat er lett å bære. Men da vi skal åpne panseret ligger det 10 cm snø som halvveis har blitt til is og det nekter å åpne seg. Forsiktig dunker pappa hendene på panseret for å få bort snøen. Og jeg får seriøst ripe-angst. Vær forsiktig, jeg vil ikke ha riper!!!!! Men han har bestemt seg, det haster visst å lade når batteriet går tomt.
Og plutselig, sånn rett før koldbrannen kikker inn, åpner panseret seg. Men tror dere vi finner batteriet? Neida, i følge google skal det ligge i bagasjerommet. Men uten strøm kan vi ikke få åpnet det og pappa blir pent nøtt til å krabbe inn fra baksetet. Han ligger på alle fire og flår bilen. På utsiden står jeg å mottar et halvt servise, ei kakeform, matter og redskap. Og endelig kommer batteriet til syne og vi tror vi kan lade. Men det var altså bare noe vi trodde. Jeg plugger i kontakten og det tar nøyaktig 2 sekunder før hele huset er stupmørkt. Huseier blir oppringt på nytt og jeg må inn i sikringsskapet. Men julebordet nærmer seg stygt og jeg må inn å pisse. I det jeg setter meg på do hører jeg sikringen går for andre gang. Og da vet jeg det bare. Dette kan vi IKKE fikse! Jeg går ut å spør hvordan det går…
Jeg ser på pappa at han nøler litt før han svarer.
– Dessverre, det batteriet er dødt! Med andre ord, alt bry forgjeves.
Men det går bra, jeg trodde jeg måtte kaste bilen. Den sto jo nedsnødd og bare peip som en fugleunge. Det er bare å være pessimist, da blir du alltid positivt overraska 🙂
Det er bare sånn at ting sjelden går som planlagt for de fleste av oss. Det er ikke så farlig om ikke alt er på stell. Bare vi ler, puster og spiser!
God Jul, folkens!
Agnete Aasbø.
