Hva er det som gjør at vi mennesker går fra det ene ytterpunktet til det andre? Fra ond til god, fra empatisk til fordømmende, og ikke minst fra inkluderende til egoistiske og selvsentrerte. Vi er jo i utgangspunktet styrt av følelser. Frykt er en velkjent følelse, nødvendig for å overleve og ta gode valg. Men når man som menneske blir satt i en situasjon der frykten blir den mest fremtredende av alle følelser, samtidig som man blir fratatt muligheten til å velge. Hva skjer med et menneske da?
Hvorfor finner vi det så naturlig å sammenligne lidelse i samfunnet? Sette de opp mot hverandre, for å fremheve våre personlige meninger. Det er ikke ytringsfriheten i seg selv som overvelder meg, det er mengden ytringer.Det høres ut som den naturligste ting i verden for mannen i gata, det å ha stålkontroll på vårt lands økonomi.
I skrivende stund er det kveld. Vintermørket lyses opp av sirlig oppstrukne lyslenker og utendørs juletrær rundt om i den fine bygda vi bor i. Det er en fryd å ta seg en spasertur i den kalde klare lufta, i trær og busker glitrer det som tusen diamanter. I starten er det kaldt selv om lue og votter er på. Men det gjør ingenting, for veien er ikke lang hjem igjen. Der venter ei god og varm stue, kakao på termosen, og ikke minst resten av familien. Mine to kjære barn, mennesker jeg elsker over alt på jord. Mennesker jeg ville gått gjennom ild og vann for.
Hvis man kikker opp på himmelen ser man stjernene som blinker. Månen er stor og gul. Himmelen er vakker. Jeg kjenner på sjelefred i sånne stunder. Under den vakre himmelen er vår verden i endring. Månen og stjernene er vitner til grusomheter vi ikke kan forstå omfanget av. Mennesker er drevet på flukt. Uendelig mange barn, uten lue og votter. Det er mennesker uten kakao på termosen. Resten av familien er ikke mer, eller må bli igjen i fryktens land. Månen og stjernene lyser for dem, himmelen er fremdeles vakker, men sjelene under stjernene blør. De blør for tapet av mor, far, søster og bror.
Debatten i sosiale medier synes å ha endret seg som fra sommer til vinter. Fra varmt til kaldt. Når ble disse menneskene en byrde for oss? Når ble inntrykkene en vane? Noen snakker om å ta vi må ta vare på våre egne landsmenn, at det ene går på bekosting av det andre. Selvfølgelig er det mennesker med problemstillinger og utfordringer her i landet. Mennesker som er «født med ski på beina». Etnisk norske. Men det blir så feil å sammenligne lidelse, det finnes ingen rettferdighet i det. Vi må ikke degradere oss til en så unyansert og fattig nasjon. Vi har da evne og kompetanse til å jobbe for bedre levevilkår parallelt på alle nivåer i samfunnet. Viktige områder som eldreomsorg, rusomsorg kan da umulig bli neglisjert på grunn av et globalt ansvar om å hjelpe mennesker i nød?
Jeg er ingen økonom, ingen samfunnsviter, ingen politiker med stor innsikt i verdenspolitikk. Mine uttalelser er ett produkt av undring over hvor forvillede vi mennesker kan bli av hendelser som går på tvers av våre oppfatninger av hva som er vårt og bare vårt. Ett produkt av min kjærlighet til mine barn og min familie.
Måtte stjernehimmelen lyse ekstra sterkt over barna på vei til Gjerstad, og til Holmen Gård. Vi må gi dem lue og votter og en termos med varm kakao. Hver dag!
Merete Løyte
