Lørdag kom jeg i gang med noe som har tynget min samvittighet en tid. Ja faktisk i mer enn to år. Det er lang tid å tynge samvittigheten for noe som kunne ha blitt gjort i løpet av to dager. Jeg burde egentlig ikke fortelle om dette, for det nærmere seg å være en skam, men så er det det underlige at ved å dele det med andre, så er det som om det letter samvittigheten. Det er noe alle psykologer sier; har du trøbbel med samvittigheten så ikke la det gå utover psyken, men del dine tanker med en eller noen du har et fortrolig og godt forhold til. Jeg velger noen. At jeg velger noen er av den enkle grunn, at ved å gjøre dette, så kan jeg si; IKKE gjør dette du også!!
Det har seg slik at for rundt to og et halvt år siden så ble det hogd en del fine furutrær i forbindelse med at vi skulle lage en veg opp til et sted det skulle bygges nytt hus, og nær opp til hytta jeg har der. Opplegget var at jeg skulle få saget dette opp til materiell som jeg kunne benytte til reisverk. Tømret ble samlet og lagt godt til rette i haug, for å bli hentet med tømmerbil.
På grunn av dårlig hjernefunksjon, om det var i høyre eller venstre hjernehalvdel eller pannebrasken har jeg ikke noe formening om, men sagtømmeret ble liggende. Høst ble til vinter, vinter ble til vår, sommer og høst, og der lå haugen med sagtømmer. Slik jeg så denne haugen an, fant jeg ut at jeg måtte skifte formål med tømmeret som lå der. Formålet ble ved! Det er vel ikke så sjelden noen foretar et navneskifte, men jeg så meg nødsaget til også å foreta formålsskifte.
Høst ble til vinter, vinter ble til vår, sommer, høst, vinter og vår, og der lå haugen med tømmer, eslet til ved, fortsatt.
I går, lørdag før sommertid, pakket jeg i bilen motorsag med tilhørende redskap, bensin og olje, og kjørte opp til hytta. Haugen med formål ved, skulle nå angripes. En hjelpsom yngre bror av meg stod klar til å bistå meg med å sage opp stokkene som var eslet til sagtømmer, til vedkubber.
Før vi begynte, hadde jeg behov for å beklage meg over at dette hadde blitt liggende så lenge, men som den gode broder han er, så kunne han forsikre meg om at denne haugen hadde blitt liggende akkurat passelig lenge, i alle fall med tanke på ved. Du ser, sa han, at nå er det bare å sparke til barken med støvelen, så detter barken av, og da tørker veden så mye fortere. Og ikke minst, du slipper å få den barken inn i vedskjulet. I tillegg til det, så ser du at noe av det ytre i stokken har fått en noe annen konsistens enn lengre inn mot midten. Når de kubbene som ser slik ut tørker, så brenner de noe dugelig godt og fort opp, så det skal du ikke tenke på en gang! Så med de trøstende ordene satte vi i gang.
Det gikk strålende med kappingen. Vi hadde mange pauser, litt mat og te, og prat med fastboende befolkning. Ja, en må kose seg med arbeidet, som min gode venn, snikkeren fra Vegårshei, sier.
Etter at vi avsluttet for dagen, gikk jeg opp på hytta, der barn og barnebarn ventet med nystekte vafler. Det var jo «vaffelens dag»!!! Sulten som jeg var, gikk det ned fire hele vafler med smør og jordbærsyltetøy på, og tre kopper kaffe, servert av det blide barnebarnet mitt Sofia.
Når jeg kom hjem, ventet en deilig pizza. Den forsynte jeg meg to tredjedeler av, og jeg smelte nedpå to halvlitere øl, samt to glass vin. Pizzaen var av den sterke slagen, noe jeg liker veldig godt. Jeg var med NRK og feiret Ole Paus sin syttiårsdag, men jeg må medgi at etter en dag i vedhaugen, fire hele vafler, bortimot én pizza og noe flytende til, så kom Ole Lukkøye på besøk noen ganger. Likevel, det var en minnerik feiring av pausen. Og ikke minst, du verden så mye bedre samvittigheten min hadde blitt.
Sengen kallet, og jeg tror ikke det var mange pust etter at vi hadde sakt hverandre god natt, før jeg var i drømmeverden. Klokken halv fire var det slutt. Da var det som varme i halsen, halsbrann!! Kunne det ha noe med inntak av mat å gjøre? Jeg hadde ikke annet å finne på, enn å stå opp. I slike stunder har jeg funnet ut at melk kan hjelpe, så det ble et glass med H-melk, ja og så to av Kornis flatbrød.
Jeg la meg igjen, halv sittende i sengen, for å holde magesyren lengst mulig nede i skrotten. Av en eller annen grunn surret sangen til Ole Paus, Mitt lille land, i hodet på meg:
«Mitt lille land, der stjerner glir forbi og blir et landskap når det blir lyst, mens natten står blek og tyst.»
Brannen var slukket, og der vandret jeg igjen inn i drømmeland, mitt lille land.
Det er godt å få meddelt seg, det hjelper på psyken.
Halvor Røylen
