Svalene og andre trekkfugler flokker seg nå i ledningene, og tårnseilerne samler seg i store flokker i luften. De forbereder seg på den lange reisen til ferie i Afrika eller et annet sted hvor det er varmt. De fortjener den ferien. De har fløyet en vederstyggelig lang tur for å komme hit, og så har de siden en gang i mai holdt det gående i ett. Først rekognoserer de etter en lagelig plass å stelle til et reir. Noen ser etter om det reiret de lagde i fjor er der fortsatt. En slåsskamp for å få det tilbake viker de ikke i fra om noen har tatt det i sitt eie. De fleste må bygge seg et reir, og de strever dag og natt. Fint skal det være for at maken skal trives der. Noen har med seg en viv, men andre må finne seg en. Defilering, sjarmering og krangling hele døgnet til de rette har funnet hverandre. Unnfangelsens tid kommer, reirene fylles med egg, og klekkingen begynner. Huff, den tiden må være grusomt kjedelig, men den som ikke holder på med den klekkingen kan jo se seg om. Det er trolig hannen, men de bytter vel på litt får vi tro. Så banker de små vesenene på, de vil ut av egget! Der er ikke levelig, de vil se dagens lys og den store verden. Nå får foreldrene nok å stelle med. Ungene skal ha mat! Nå følger minst én måneds tid med mating av småtassene. Nebbene står pip åpne fra morgen til morgen. Ja jeg har mang en gang lurt på om de har tid til å ta seg en makk eller to sjøl mens de holder på med matingen.
Så kommer tidspunktet for å forlate reiret. Vingene prøves og trenes, og så en dag får det gå som det kan, ut av reiret. Dette har jeg bivånet da fire skjæreunger som holdt til i naboens tuntre skulle forlate reiret. De satt og holdt seg fast i en kvist, og så flakset og trente seg på å fly. Så en dag skjedde det, ut av reiret med mye skrål og skrik. Nå er ikke skjærene de som reiser så veldig langt på ferie, det ser ut til at de er fornøyde med å ta seg en tur ned til min god venn snikkeren fra Vegårshei noen timer.
Som nevnt, nå samles fuglene, de skal ikke på charterreise, men tar av sted på ferie, bårne på egne vinger, og styrt fram til ferieparadiset med egen radar. Jeg ønsker dem lykke til på ferden og med ferien, og ser fram til at de kommer tilbake med sang og glede. Hva er vel våren uten deres fantastiske vakre sang?
For øvrig. Jeg har kjøpt meg en dunk til å kompostere i. Det står med store tall at den tar 530 liter, men når jeg måler den, og regner ut volumet med pi og det hele, så er den bare halvparten stå stor. Jeg legger skylden på pi, for produsenten har sikkert regnet det riktig på sin måte. Matematikk er ikke så vanskelig som mange tror, når en bare kan det. Kanskje det kunne bli et regnestykke for Abel?
Nå er det ikke akkurat det jeg vil fortelle. Jeg har lest meg opp på kompostering, og det må jeg si, dette er måten å gjøre det på. Alt fra brødskorper, middagsrester, skvallerkål, eldgammel rakefisk, rekeskall, rester etter et herlig krabbemåltid, ugras av verste sort, sneiper og sur surmelk, for å nevne noe, omdannes til jord på tre til fire uker. Frø og alt det forbaskede ugraset får sitt endelikt ved 50 til 60 graders varme. Varmen kan komme helt opp i 70 grader!! Snart har jeg ikke et ugras igjen på min ett tusen trehundre kvadratmeter stor eiendom.
Jeg er meget begeistret! Ja jeg har uttrykt min begeistring overfor min frue, Bjørg, så ettertrykkelig, at her om dagen fortalte hun til snikkeren fra Vegårshei og hans frue, at nå spiste jeg ikke opp maten lenger, for jeg skulle spare noe til kompostering.
Halvor Røylen
