”Nei, nei gutt, dette må bli slutt! Ikke storme inn i stua, før du har fått av deg lua! Glemte du deg rent? Det var ikke pent.” Det er Margrethe Munthe som skrev dette. Hun var født i 1860 og døde i 1931. Sangen kan passe like godt i det herrens år 2016, som det gjorde på den tiden hun skrev sangen. For min egen del var det å ta av seg lua noe vi ble innprentet på skolen og hjemme. Vi, guttene vel og merke, skulle ta av oss lua når vi kom innomhus, når vi håndhilste på noen, hvis vi passerte et gravfølge, og når nasjonalsangen ble framført. Kvinnene måtte av en eller annen grunn ikke gjøre det samme, i alle fall ikke hvis det var et stilig hodeplagg. Det hadde, og har trolig sin begrunnelse i at det tar seg så godt ut med hodeplagg.
Nu for tiden, som han sa pianohandler Lund, nu for tiden synes det å være en mote å ha lua på til frokost, middag, kvelds, selskap eller i andre sosiale sammenhenger. Det er snart bare ved kongens bord og i dusjen de ikke har lua på.
Ja motene endres. Når vi hadde på oss finklær eller dresset oss opp, var skjorta på innsida av bukselinninga, slipset sirlig knyttet med enkel slipsknute, og knuten skulle være ordentlig innenfor skjortesnippene. Vi var i alle fall slik når vi reiste, men ikke bestandig slik nå vi kom hjem. Da kunne skjorta være utapå buksa, åpen i halsen, slipset på snei og slakk slipsknute. Det var ikke fordi at det var en mote, nei det var av helt andre grunner, slik jeg erindrer det.
Nu for tiden, nu for tiden reiser de på festligheter med skjorta utenpå buksa, åpen i halsen og slipset uvørent knyttet, og hengende ut til siden. Hvordan de er kledd når det kommer hjem har jeg ikke god kunnskap om, men jeg kan ikke tenke meg at det er med skjorta på innsiden av buksa, skjorta kneppet, slipset knyttet og hengende rett ned.
Den sentrale styremakten påbegynte for noen år tilbake en politireform, men jeg oppfatter det slik at reformen ikke er fullført enda. Noe av det som inngår i reformen er mer synlig politi. Det er løst på den måten at lensmannskontor og politistasjoner legges ned, og polititjenestekvinner og menn sentraliseres til større enheter. For å kunne måle hvor vellykket reformen er, har det innført måling av det som kalles responstid. Slik jeg forstår det måles utrykningstiden fra en eller annen i politiet får beskjed om at noe har hendt, til patruljen er framme ved begivenheten. Til steder med mindre enn to tusen mennesker, har de målt responstiden til trettitre minutter. Kravet er at patruljen skal være der i løpet av førti minutter, så de ligger syv foran skjema, som det heter i skøytesporten.
I min ungdomstid var jeg, og noen sambygdinger av meg, på Pernille, som den gangen var en kafé med adresse Torvet i Risør. Med så kallet spiseplikt, inntok vi noen smørbrød som vi med overveldende appetitt fortærte, mens vi lesket oss med noen liter øl. Som vanlig, fikk vi beskjed om at de stengte om vel en halvtime, så hvis vi ville ha mer, måtte vi bestille nå. Ingen kunne si nei til et slikt tilbud, så bordet ble dekt av fulle ølglass, men magen var mett før øyet, som det heter. Det kan nok heller sies at vi og glassene var fulle, for vi klarte ikke å drikke opp ølet etter at den samme personen sa at de stengte fasiliteten.
Å reise fra fulle ølglass, det var en fremmed tanke. Egentlig var det ikke en tanke en gang, så på beste måte ble ølglasene skjult mens vi gikk ut av kafeen. Vi ble ikke oppdaget. Ute på Torvet samlet ungdommer seg, og ølglassene gikk på rundgang. Vi delte jo med oss, kan du skjønne. Glaset hadde kommet meg i hende igjen, og mens jeg stod der med ølglaset, kom politikonstabel Magne Christensen ruslende. I full uniform, og med hendene på ryggen. Så fort jeg så han, førte jeg ølglasset bak ryggen min. Han stilte seg foran meg, og stod å så på meg uten å si ett ord. Etter en ikke så alt for lang tid, forstod jeg at det hadde lite for seg å stå der med ølglaset bak ryggen, så jeg tok det framfor meg. Som lovens håndhever, ville han sjølsagt ha meg til å fortelle hvor glasset kom fra. En av mine sambygdinger ville komme meg til unnsetning, så han sa at det hadde jeg hatt med meg, men konstabel Christensen hadde ikke noen tiltro til den bevitnelsen. Uten noe mer dikkedarer, ba han om å få glaset, tømte ut det som var igjen, og gikk bort og åpnet den ytre av to dører inn til kafeen, og satte glaset der. Ferdig med den saken!!
Slik jeg minnes, var responstiden noe få minutter, men det var jo før reformen. Da hadde vi politi gående i gatene og lensmenn som rykket ut i nærmiljøet sitt.
For øvrig. Som jeg tidligere har stilt spørsmål om; hvor er Gjerstad? For min egen del er jeg i Gjerstad når jeg kommer til Valle, fra fellesiden vel og merke, og til dit det er skiltet Sunde bru. Jeg vet ikke hvor andre mener Gjerstad er, men det er et faktum at når en kjører på fylkesvegen (Gjerstadveien) er Gjerstad fra jernbanestasjonen til tvers av kjørka. Det er i alle fall slik det er skiltet, og da er vel det riktig må det være grunn til å tro.
Halvor Røylen
