– Litt refleksjon….sånn litt utpå kvelden:
Noen ting klistrer seg fast med gaffateip i frontallappen. Denne «noen ting» er i kveld et spørsmål jeg fikk av en lærer i sosialfag for 26 år siden og som med jevne mellomrom dukker opp. Hvem er du i omgivelsene dine?? Det var det hun spurte om. Tja…..hvem er jeg? Eller du? Kan vi påvirke?
Se lokalsamfunnet som et puslespill. Noen brikker er grå, kjedelige og vanskelige å få satt på rett plass. Noen er fargerike og lett å få på plass. Alle bitene trengs for at bildet skal bli helt. Ofte er de fargerike brikkene viktige for å finne plassen for de grå. De brikkene som har gått litt i stykker….de putter vi også på plass. De hører jo med de også.
Det fokuseres ofte på omgivelsene våre i forhold til hvor bra vi burde ha det. Fine kommunale bygg, gode fritidstilbud, inntekt, sosial krets…..osv. Ytre faktorer som gjør til at vi kan se oss selv utenfra og fortelle hvem vi er. Ytre faktorer og statistikker som forteller oss om vi burde være fornøyde. Faktisk så fornøyde at vi kan fraskrive oss ansvaret for egen lykke….eller ikkelykke….alt ettersom. Så er det andre statistikker, som viser at flere trenger helsehjelp, flere er ensomme og klasseskillet øker, men de snakker vi ikke så mye om. Alle disse som gruer seg til jul…hvem er de? Vi kaller det for mørketall. Ordet mørketall er jo litt moderne og litt spennende, litt i tiden.
Så er det dette spørsmålet da «Hvem er du i omgivelsene dine»? Er du den som sier hei med et smil på butikken?….til en du gikk i klasse med, men aldri omgås med…eller den raringen fra nabogården…som alltid ser sur ut…kanskje litt ustelt også. Bryr deg om tenåringsgutten som sliter? …..han som du hørte hadde oppført seg ufint hjemme og var vanskelig på skolen. Er du den som har tid til å lytte, som ser og som bryr deg. Eller er du den som har nok med ditt eget?
Jeg tenker at det bedre med et hei og et smil på butikken, …kanskje noen ord, enn en julegave fra en anonym som skal være ekstra raus mot andre sånn rett før jul. Det er fint å bidra med noe ekstra for andre før jul, men jeg er sikker på at et ekstra hei og et smil i april , juni eller september har en minst like stor verdi. Jeg tenker at det å føle seg inkludert, sett og verdifull som den du er legger et grunnlag for hvilke verdier du tar med deg og gir videre til andre. Jeg tenker at det må gjelde hele året, ikke bare i desember.
Hvem sa det skulle være så lett for alle? Så lett å ha det bra. Var det noe som sa det? Et sted på veien må det jo ha gått bittelitt skeis…..når vi bare blir mer og mer syke og sårbare. Når barne- og ungdomspsykiatrien i løpet av pandemitiden har en 30% økning av unge som trenger helsehjelp og voksne spiser antidepressiva på lik linje som multivitaminer.
Ble det slik at vi glemte å se oss selv innenfra…se oss selv i forhold til omgivelsene….istedenfor motsatt? Fikk vi ikke tid til det lengre? Ble vi revet med av det overfladiske….fordi det var lettere…fordi vi da slipper unna litt ansvar? Neimen om jeg vet. Men jeg er sikker på at det er mye vi gjør bra og at det mye vi kan gjøre enda bedre. Kanskje hvis vi prøver å endre litt av perspektivet for hva som er viktig….fokuserer litt mer på det mellommenneskelige…det som innimellom oppfattes som litt gammeldags….det som tar tid. Kanskje vi blir mer fornøyde da? Hva med å gå enda mer inn i oss selv å hente frem verdiene våre? Være skikkelige folk? Skikkelige og rause folk? Når alt kommer til alt er det vel hvordan vi fungerer og har det i relasjonene våre som teller mest…det har vi vel alltid visst, sånn egentlig.Etter å ha jobbet i helseyrket i mange år, tør jeg våge å påstå at spørsmålet «hvem er du i omgivelsene dine» fortsatt er viktig å stille seg selv.
Denne refleksjonen er fin å ta med seg inn i adventstiden, sammen med ønsker om en fredfull og fin desember til alle.
Marita.
