Vi har hatt mye regn i det siste. Lundevann er smikk fullt, brønnene fyllest opp, og noen septiktanker får trolig også noe regnvann inn i seg. Det er bare bra, for da fortynnes slammet. Bakteriene er like mange, men de fordeler seg i et mye større volum, og kanskje også over et mye større område. Er det under tusen stykker av disse tarmbakteriene i en liter vann, så er det i følge Folkehelseinstituttet tilrådelig å bade i dette vannet, men er der flere, så er det ikke tilrådelig. Da gjelder det å holde seg unna små pytter.
Hvis vi skal drikke vannet, da må det, også i følge Folkehelseinstituttet, ikke være en eneste av disse skøyerne som vi går og bærer på i våre mager. Det har seg slik at disse små individene, uten intelligens, som oppholder seg i magene våre, de må på en eller annen måte ha hevnlyst. For når de oppholder seg i magen, så merker vi ikke noe til dem. Det vil si, hadde de ikke vært der, så hadde vi ikke fordøyd maten. Sammen med millioner av samme slag, søskenbarn og tremenninger og så videre, arbeider de natt og dag for at kroppen skal få noe nytte av det vi spiser. Vi merker heller ikke noe når vi slipper dem ut, nei ikke selv om vi er harde i magen slik at de får en trang ”fødsel”.
Det er når vi får dem inn oralt at de av en eller annen grunn skal hevne seg. Det må etter mitt skjønn være en hevn for at vi slapp dem ut i sol, kulde, tørke eller regnvær, eller for den saks skyld opp i en stinkende septiktank. Det er i magene våre de vil være, disse mikroskopiske små hvite makkene, nærmere bestemt i tykktarmen.
Hevnen de utøver har jeg fått kjenne. For en god del år tilbake var vi noen stykker som skulle døpes i indre havn i Risør. Det var havguden Neptun som forestod dåpen, og seremonien var at etterpå skulle vi kastet på ”sjøen”. Sjøen, det var som skrevet, indre havn, som kloakken til halve byen kom ut i den gangen. Som vanlig, klarte jeg ikke å holde kjeften, så jeg fikk noe av dette vidunderlige ”sjøvannet” i munnen. Dette var en lørdag. Da jeg satte meg i gravemaskinen mandags morgen, kjente jeg ubehag, og etter hvert stakk det som kniver i magen. Jeg kunne ikke sitte, magen var som en nålpute. Etter en samtale med legen, som fort konstaterte hva dette kom av, gikk jeg hjem og la meg. Der lå jeg i to dager. Tett i alle ender. Det kom verken luft eller annet ut. Ikke bedre enn jeg kan skjønne, har de holdt på med mange unnfangelser i løpet av kort tid i magen min, for det virket som der var liten plass. Ja det kan være behagelig å hevne seg.
For øvrig. Jeg har blitt forgiftet av blåskjell også. Godt plassert på potta, svetten drivende over hele kroppen, og nær ved å svime av, satt jeg der og slapp ut effekten av blåskjellene. Jeg regner med alle har tømt vann ut av en kanne som ikke er lufting på. Det renner til der ikke er mer luft i kanna, så slippes det inn luft, det renner ut vann, slippes inn luft, renner ut vann…… lydene trenger jeg ikke å beskrive regner jeg med.
Halvor Røylen