Det sies at en sak har to sider. Sett litt filosofisk på det, så har en sak flere enn to sider. Med unntak hvis den er rund. Så av det kan en dra den slutningen, at en sak som er rundt formet, eller formulert, har bare en side. Og da vil det være en side av samme saken, kan man si. Derimot, hvis en sak ikke er rund, kan den ha uhorvelig mange sider. Ja en diamant har mange sider, og krystall likeså, men da kalles det fasetter. En diamant som slipes, også kalt edelsten, har trettito fasetter i en bord, og så har den tjuefem fasetter i underdelen. Så her kan en virkelig si at en sak har flere sider.
Det er noe annet enn visse andre ”edelstener”. De er av de runde med bare en side, men i og med det er to av dem, blir det to sider av samme sak.
Diamant kommer forresten av det greske ordet adamas, og oversatt til bokmål betyr det den ”uovervinnelige”. I nynorsk språkdrakt vert det ”den som aldri kan tape”. En murstein har seks sider, men én jeg hadde tak i her om dagen, fikk syv sider fordi jeg mistet den og det gikk av en bit av det ene hjørnet. Hvis en slår en bit av hvert hjørne på en murstein, vil en altså kunne få ti sider av noe så enkelt som en murstein. Likevel, uansett hvordan én snur og vender på en sånn murstein, så er det bare én måte å legge den på, og det er med den ene siden ned.
Klær, underklær og uten klær kan vel også litt filosofisk sies å ha to eller flere sider.
En kvinnes vakreste kostyme er hennes hud, især når hun ikke har noe annet på seg, har for meg en ukjent mann ved navn Bernard Buffet en gang i tiden sagt. Ja hvem kan være uenig i det? Den franske skuespillerinnen Brigitte Bardot har sagt at avkledning er en vitenskap sammensatt av vågemot og måtehold. Det er jo noe i det også. Og Audrey Hepburn har sagt at en kvinne bør bare vise så mye, at mannens fantasi blir vekket. Hva så når fantasien har blitt vekket, spør jeg. En noe pompøs uttalelse er denne: En dame bærer ikke klær. Hun tillater klær å bli båret av henne! Zsa Zsa Gabor fant ut at genseren til en ekte kvinne sitter riktig når mennene mister pusten. En annen sier at før bar kvinnene det unevnelige. Det de bærer i dag er ikke en gang verdt og nevne. Så et siste sitat fra Fredrich von Schiller, han du vet: Heder til kvinnene! De fletter og vever himmelske roser inn i det jordiske liv.
I vårt jordiske liv har vi vel alle en oppfatning av hva en underbukse er, men jeg fant ut at jeg ville se i min utmerkete ordbok, utgitt av Det norske samlaget, hvilken definisjon de har der. Og den er vel sånn som vi som bærer dette plagget også oppfatter det; nemlig en bukse nærme kroppen under alle klær, ja sågar nedre del av underklede. Videre står det: Underbuksehumor; humor særmerkt for underbuksekomikk. Videre står det: Underbuksekomikk; enkel, vulgær, lite åndfull komikk. Jeg tar risken, jeg forsøker meg med enkel, vulgær og lite åndfull komikk, underbuksekomikk.
Hvorfor går vi egentlig med dette plagget? Til pynt er det i hvert fall ikke skulle en tro, for det er jo et plagg nærme kroppen under andre klær. Likevel, det er vel ikke noe plagg som er så reklamert for som underbukser til kvinner, men da er det for vulgært og kalle det underbukse, da er det truse. Og det er forståelig, for kaller vi det truse blir det med en gang noe fransk innspiret over det. Truse kommer i følge det samme Samlaget (hold deg til den norske forståelsen av samlag, ikke den svenske), av det franske ordet trousses, som noe fornorsket blir pasjebukser, og som på helnorsk blir underbukse uten bein. Beinløse underbukser. Underbuksene, unnskyld, trusene til kvinne fåes med blonder og uten blonder. De kan fåes gjennomsiktige. De kan også fåes med full blending sånn at det sperres for innsyn hvis en skulle få studd hode opp mellom de ytre klærne og buksen nærmest kroppen. De kan fåes med så kallet fransk åpning, men med tett bakdel. De kan også fåes med tett framdel, men med åpen bakdel, der fuballene kan utfolde seg i frihet, men blir atskilt av et stykke tøy som jeg mener kalles g-streng. Det er vist også mulig å få truser for kvinner som har tøy både foran, bak og på sidene, uten blonder og annet krimskrams, men da tar de mer form som en underbukse. Det finnes visst også noen som har så tykt tøy at de varmer en smule. Da kan de heller ikke lenger kalles truse, det blir for fransk.
I vårt jordiske liv er også vi mannfolk bærere av underbukse. Jeg vokste opp med de hvite, som var lange bein på om vinteren og uten bein om sommeren. Tøyet var grovt, og førte til at en klødde både her og der og der. De hadde smekk foran. Noen kalte det splitt, da smekk kunne bli noe vulgært. Bak var de tette. De var hvite først i uka. Etter noen dager var de flerfarget. Mest farget ble de om vinteren, for da var det ikke så helt lett å få ført fram dreneringsrøret gjennom en tykk underbukse og en mye tykkere yterbukse, samt en kjeledress. Det ble tre smekker å styre gjennom. I tillegg førte kulden med seg at dreneringsrøret skrumpet atskillig i lengde og i førlighet, sånn at noe av væsken som i utgangspunktet skulle føres ut forbi kledene, fant sitt endelikt i underbuksen. Noe som resulterte i at det hvite tøyet etter hvert fikk et gulaktig skjær. Når vi reparerte maskiner og utstyr, og fikk olje og fett på nevene, var det ikke mulig å få vasket av seg når en var ute. Derfor prydet svarte oljeflekker også den, i utgangspunktet, hvite underbuksen. Til niste hadde vi ti tolv skiver brød som ble fortært i ett måltid. Det var ikke så lange stunden etter måltidet før det utviklet seg brødgass. En oppblåst mage og tunge løft førte til at brødgassen fant veien til fri luft om en ville det eller ei, men en måtte jo prøve å bremse dette litt. Da ble det bremsespor, og det ble en tredje kulør på den, i utgangspunktet, hvite underbuksen.
For øvrig, min yngste bror arbeidet for en god del år siden på Grønland. I ny og ned reiste han hjem til familien i Norge. Han tok fly fra Grønland, men måtte bytte fly på Island. Bagasjen ble fraktet direkte mellom flyene mens de reisende ble sittende i ventehallen. En av gangene ble det noe tull med ”vekslingstiden”, så mens de satt og ventet på beskjed om å gå om bord på flyet videre til Norge, ble de sittende lange i ansiktet som et kjøpebrød, å se flyet tok av fra rullebanen. Der satt hele gjengen, uten bagasje, og neste fly til Norge var dagen etter.
Broder tok etter hvert kontakt med en mann med grønlandsk utseende, som han oppfattet også skulle med samme flyet til Norge. Han fikk ikke noe positiv respons fra vedkommende, så han ble sittende tenke over hva han skulle foreta seg. Likevel, etter en stund kom grønlendingen bort til broder og spurte om han ville være med bort på basen som amerikanerne hadde i nærheten av flyplassen, og det ville han selvfølgelig.
Inne på basen ble han geleidet til en restaurant, og grønlendingen spurte broder om han ville ha en drink, noe han takket ja til. Etter hvert ble det flere, og grønlendingen insisterte på å betale hver gang. Skrollen gikk godt, og vedkommende fortalte at han var biskop på Grønland, noe som nok overrasket broder noe, men som han sa; ”det æ den gildaste biskopen eg hi møtt”.
Halvor Røylen