Skolesaken er og har vært et hett tema i Gjerstad i lang tid. Noen ser fram til en ny storskole på Abel, mens andre ikke ønsker dette overhode.
Jeg er en av dem som ikke ønsker at kommunen skal gjøre denne investeringen. Det er det flere grunner til, og jeg trenger ikke gjenta alle mine argumenter fra talerstolen i februar i fjor (se opptak av møtet HER). Likevel er det én vesentlig sak jeg synes vi bør få fram, og det er at vi i prinsippet aldri har vedtatt å endre skolestrukturen.
Rådmannen understreket i sin saksfremstilling den gangen at vi aller først måtte vedta om vi ville endre skolestrukturen eller ei. Dette finner dere igjen på side 11 og 13, om dere vil etterprøve det jeg sier. Likevel var det i innstillingen ikke noe alternativ for å beholde dagens skolestruktur. Å beholde var heller ikke et alternativ lærerne fikk mulighet til å uttale seg om, da de ulike skolemodellene ble utredet.
Jeg etterlyste dette i møtet og kom med et tilleggsforslag om IKKE å endre skolestrukturen, men tilleggsforslaget mitt nådde aldri fram til votering. Selv om det ble votert over voteringsrekkefølga, vet jeg at det var full forvirring om hva som egentlig var oppe til votering, og hva konsekvensene av rekkefølga ble. Stemmetallene var også så like, at utfallet av saken/alternativene faktisk kunne blitt endret. For eksempel jeg, som ikke ville endre skolestrukturen, ble jo tvunget til å stemme på et av de to alternativene rådmannen hadde gitt oss. Og jeg vet at flere enn meg var frustrert over at deres primære ønske aldri ble stemt over eller protokollført. Vi fikk aldri mulighet til å stemme over OM vi ville endre skolestrukturen, bare HVORDAN.
Siden det aktuelle vedtaket ble fattet er det blitt snakket om den nye 1-10 skolen på Abel som om den allerede var et faktum. Det er noe med retorikken her som jeg mener vi alle bør være bevisste på. Gjennom bevisst bruk av ord kan man skape den sannheten man ønsker, og slik jeg ser det er det nettopp det som har skjedd i dette tilfellet. Det er sterke krefter i sving for å få bygget denne skolen, og språket som benyttes i alle sammenhenger er med på å bygge opp under «sannheten» om at endring i seg selv er vedtatt. Også rådmannens innstilling i sak 17/83 bidrar til denne illusjonen. Vi får heller ikke denne gangen mulighet til å stemme over om vi vil, eller ikke vil, inngå totalentreprisekontrakt med aktuell tilbyder. Vi trenger også nye tall på bordet over hva det faktisk koster oss om vi ikke gjennomfører denne utbyggingen, fordi tallene vi opererer med er fra 2015, og på ingen måte representative lenger. Det er siden den gang gjort store endringer på skolene som langt på vei har spart inn det vi, i utgangspunktet, ikke hadde råd til å drifte videre.
Det er en klar forståelse blant oss politikere at vi skal være lojale mot et vedtak som er fattet. Det er jeg selvsagt ikke uenig i. Samtidig vet vi jo at et vedtak er gjeldende bare fram til det blir opphevet av et nytt, og vi har et svært godt eksempel på dette i en ikke så altfor fjern fortid. Da Gjerstad kommune vedtok å starte forhandlinger rundt en intensjonsavtale med nabokommunene om en eventuell sammenslåing, ble det vedtatt at vi ikke skulle gå videre om det ble færre enn fire kommuner i konstellasjonen. Dagen etter den ene kommunen sa NEI, gikk Gjerstad straks i gang med å få til en avtale med kun tre kommuner. Det viser helt tydelig at de vedtak vi gjør ikke er mer bindende enn at de kan oppheves og erstattes med et klikk på tastaturet.
Jeg kommer også denne gang til å foreslå et alternativ som åpner for å beholde dagens struktur; et forslag om at vi ikke inngår totalentreprisekontrakt med Skanska AS. Konsekvensen om det forslaget skulle få flertall, er at dagens struktur opprettholdes. Dette ville være et vedtak om vi skal, eller ikke skal, bygge 1-10 skole på Abel. Så kan man selvfølgelig, på et senere tidspunkt, se på andre løsninger om det skulle være behov for det.
Jeg vil også påpeke at det selvfølgelig er fullt mulig å bygge idrettshall uten å endre skolestrukturen, selv om ordlyden i innstillingen gir tydelige signaler om det motsatte. Igjen er det noe med retorikken her som jeg er meget skeptisk til. Derfor ønsker jeg også å foreslå et alternativ om å fortsette prosessen med idrettshallen uavhengig av nytt skolebygg.
Mitt utspill nå kan sikkert for mange bli oppfatta som et forsøk på omkamp, men mitt poeng er at denne «kampen» aldri har funnet sted. Jeg antar at mange også lurer på hvorfor jeg tar opp dette nå, og ikke har kommet med dette tidligere. Til det vil jeg svare at det har jeg absolutt forsøkt, men ønsker ikke å utdype nærmere.
Til slutt vil jeg understreke at dette utspillet ikke er personlig, og at det ikke dreier seg om manglende respekt overfor det arbeidet som er nedlagt i denne saken. Dette dreier seg om at en så stor sak, som vil få store og langvarige konsekvenser på mange plan, fortjener at vi går noen ekstra runder for å forsikre oss om at vi gjør alt riktig. Det er splittelse, både blant bygdefolket og kommunestyrets representanter, og flere føler seg forpliktet til vedtaket som ble fattet i fjor. Lojalitet er bra, når man er sikker på at det er fortjent. Er det den minste tvil om prosedyrene eller om folk faktisk fikk stemt på det de ville, så bør det avklares en gang for alle gjennom et prinsippvedtak. Det er også flere andre forhold nå, som er tatt opp av andre, som viser at folk er skeptiske til hele prosjektet. Etter min mening må det være bedre å ta en runde for mye enn for lite. Blir det flertall for å endre, er det hvert fall ingen tvil lenger om at det er det vi vil. Jeg kan ikke forstå at ikke dette er et viktig prinsipp for flere enn meg, med tanke på det enorme ansvaret vi som folkevalgte er gitt.
En så stor og viktig sak fortjener ikke å gå over i historien med usikkerhet rundt prosessen.
May Yvonne Hjellvik
