Eiendomsskatt er en eiendommelig skatt. Pengene som kommunen tar inn i form av denne skatten har ikke virkning i kommunekassa i mer enn ett år. De forsvinner ikke, men på en eller annen måte smuldrer de bort, for neste år må eiendomsskatten økes. Begrunnelsen for å innføre eiendomsskatt var at kommunen var i en fortvilet økonomisk situasjon. Så går det ett år, så må den økes, for kommunen er i en fortvilet økonomsk situasjon – igjen. Så går det ett år til, så må den økes, for kommunen er i en fortvilet økonomisk situasjon – igjen. Er det ikke underlig, det var da vitterlig av samme grunn eiendomsskatten ble innført – kommunen var i en fortvilet økonomisk situasjon.
Kan det ha noe med promille å gjøre? Det vanlige er at eiendomsskatten begynner med to i promille. Hadde det vært inntak av alkohol, hadde det vært over og ut med en gang, men det er eiendomsskatt, så kommunen tar sjansen på at vi tåler den promillen. Ja, og så er det ikke av full eiendomstakst, men av halvparten eller der omkring. I Risør utgjorde eiendomsskatten ikke mer enn et par halvliter med øl da den ble innført, var det en ”røver” som hevdet i et avisinnlegg. På én måte var det en god sammenligning, for etter inntak av én liter øl har én trolig kommet opp i en promille så pass høy at både tanker og reaksjon er redusert betraktelig. Det kan forklare at det ble lite protester fra den eiendomsbesittende allmuen. I løpet av tolv år har eiendomsskatten kommet opp i syv promille, og satsen blitt økt mange ganger, så nå nærmer den seg full satsdunk!! Det er også det underlige med eiendomsskatten; satsen bare øker. Når de regjerende på det store tinget har bestemt at eiendomskattpromillen ikke må være over syv promille, så er utveien å øke satsmengden. Det vanlige er at øker promillen, så minker det på satsen, men slik er det ikke med eiendomsskattsatsen. Hvem kunne ikke ha tenkt seg en slik ”Sareptas krukke”?
I denne delen av den østre delen av det østre Agder, var Risør den kommunen som først begynte med å forsyne seg fra den eiendomsbesittende allmuen. Gjerstad fulgte etter, og nå har også Tvedestrand kommet i en fortvilet økonomisk situasjon. Om ett år må kommunen øke eiendomspromillen eller satsen eller begge deler, for de kommer helt sikkert til å komme i en fortvilet økonomisk situasjon.
Nå er vi ikke alene om å være i en fortvilet økonomisk situasjon. I det herrens år 2015 er 355 kommuner av 428 i samme situasjonen, og de har begynt å forsyne seg fra den eiendomsbesittende allmuen de også. Det er vel ikke så usannsynlig at de resterende kommunene gjør det samme.
Jeg sitter og grunner på følgende; hva skjer når eiendomspromillen er på topp, satsdunken har blitt fylt opp og utnyttet fullt ut, og det ikke er mulighet til å forsyne seg enda mer av den eiendomsbesittende allmuen? Kanskje kommer det gamle ordtaket til anvendelse; å sette tæring etter næring?
Vi, den eiendomsbesittende allmuen, vi må sette tæring etter næring etter hvert som kommunen forsyner seg mer og mer av det vi har. Vi får trøste oss med den promillen vi får etter hvert som satsdunken vår minker, og fantasere om Sareptas krukke, selv om den i følge Første Kongebok inneholdt mel og olje. Det er i alle fall mat i mel og olje.
For øvrig. Mitt fem år gamle barnebarn, Solveig, ble av sin eldre bror spurt om følgende: Hvis du har ti epler, og spiser opp ti epler. Hva har du igjen da? Ti epleskrotter svarte hun.
Halvor Røylen
