I motsetning til været de siste dagene, har jeg vært i en tørkeperiode. Ikke slik å forstå at jeg ikke har kunnet ta til meg drikke av ymse slag. Jeg har heller ikke vært gjennom en høytørke, slamtørke eller blitt tvangstørket med en hårtørker. Nei det er en fantasitørkeperiode. Og hvorfor? Det er det ”forferdelige” arbeidet som har opptatt tankene mine, det har ikke gitt rom for fantasier, bare alvorlige ting, som blant annet å forholde seg til det kommunale byråkratiet. Uten å nevne kommune, kan jeg med stor sikkerhet si, at dess større den er, til mer byråkratisk blir systemet. Og der sitter ”småkonger” som tror de har funnet opp kruttet, men det de har funnet på har ikke annen funksjon enn at disse ”kongene” har fått realisert seg, om jeg kan si det på den måten. I de små kommunene i mitt nærområde er det noe helt annet, der er det jordnære å serviceinnstilte personer en har med å gjøre. Jeg har mange ganger tenkt; skal vi for en stund bytte arbeid? Da kan vi sette oss inn i den annens hverdag, og få en innsikt i hva som er nødvendig og unødvendig. Nå har jeg fått fantasien igjen, for dette er eller kommer aldri til å bli virkelighet!!!
Her om dagen hadde jeg en prat med Jens Lyngrillen. Vi var sambygdinger i oppveksten, og sjøl om han er noen år eldre enn meg, var vi mye i sammen. I en liten bygd er aldersspennet stort blant ungdommen. Vi arbeidet sammen også hos entreprenør Andreas Dønnestad, og vi oppholdt oss blant annet i en brakke som stod på Hønseheia i Risør. Dønnestad hadde grunnarbeidet til husflidskolen. Jens kjørte en borerigg som hadde fabrikatnavnet Geita, og jeg kjørte Brøyt. Ola Bomodden var skytebas, og hver gang han skulle fyre av salva, sa han at fjellet skulle pinede bli smått som grus.
Vi delte på husstellet Jens og jeg. Jeg lagde middag, og han skulle vaske opp. Middagen ble spist opp, men oppvasken kunne bli stående en tid, for etter middagen hvilte vi i hver vår ende av brakka. Vi skulle ha det huslig, så vi pyntet opp med en Julestjerne. Den ble ”vannet” med kaffeskvetter, grut, ølskvetter og sneiper. Den blomstret som om den skulle være stelt av en gartner!!!
Det er ikke bare nå fortiden det er populært å brygge øl, slik som Svein Røed og andre øl-interesserte gjør. Det var veldig populært i min ungdomstid også. Jeg må medgi at benevnelsen øl er muligens en noe forfinet benevnelse, blant annet var kuløren og bouqueten en noe annen enn ølet som brygges nå. En gang prøvde vi på å få til en bedre farge ved å helle på blåbærsaft, men da fikk ølet en farge som om det skulle ha vært laget på Blåfargeverket i Modum. Riktig nok noe misfarget.
Denne symbiosen av vann, gjær og sukker, tappet vi en gang på en kanne, og en søndag ettermiddag kjørte en bror av meg, Arne, meg, Jens og bror hans, Sverre, til Gjerstad. I stedet for glass, hadde vi hevert ned i kanna, noe som var veldig praktisk, tatt i betraktning vegforholdene på den tiden. Tanta til Jens og Sverre, Turine, var gift med Tor Ausland, og vi svingte innom dem for et besøk. Vi stoppet på tunet, og om litt kom Tor ruslende opp fra nedsiden av huset. Han visste ikke om han hadde tid til å prate med oss, for han holdt på med Torine i kjellaren, sa han. Sverre stakk ut slangen til han, og han saug noe kraftig mens øyenbrynene løftet og senket seg, noe som var karakteristisk for Tor. Praten gikk, og tiden gikk, så Turine kom ruslende opp til oss hun også, noe ikke Tor fikk se før hun var rett bak han. Tor stod da og sugde på slagen. Hå æ det du drikk, spurte Turine. Det æ bensin, sa Sverre før Tor fikk svart for seg. Å nei men hujei, du må då ikkje drikke det Tor, sa hun, i den tro at det var det. Tor sa ingen ting, han bare løftet og senket øyenbrynene.
For øvrig, nå nærmer det seg det grønne skiftet. Der nede i Paris kan det høres ut til at de har blitt enige om den første av tusen setninger, i den forpliktende avtalen de skal inngå. Nå kommer det til å gå fra ord til handling. Og det er godt, for nå haster det. Det e ein kalli vind mi har for tida.
Halvor Røylen
