Jeg er stolt av det vi har fått til gjennom Østre Agder-samarbeidet.
Gjennom mange år har kommunene klart å bygge opp gode felles tjenester på tvers av kommunegrensene. Dyktige ansatte har hver eneste dag fått samarbeidene til å fungere i praksis, og kommunene har sammen løst oppgaver som det både faglig og økonomisk ville vært langt vanskeligere å håndtere hver for seg.
Det er mye å være stolt av. Samtidig er det selvsagt også samarbeid som kan bli bedre, både når det gjelder organisering, kostnader og hvordan tjenestene utvikles videre. Det endrer likevel ikke hovedbildet: Østre Agder har vist at kommuner med ulik størrelse, økonomi og organisering kan stå sammen om viktige tjenester og finne løsninger som kommer innbyggerne i hele regionen til gode.
Kanskje er det nettopp derfor jeg nå er bekymret.
Jeg opplever at noe av selve fundamentet for samarbeidet er i ferd med å bli utfordret. Debatten handler i økende grad om hvem som betaler for hvem, hvem som subsidierer hvem, og hvem som bør sitte igjen med den største økonomiske gevinsten av samarbeidet.
Det er en utvikling jeg mener vi bør ta på alvor.
De siste ukene har jeg lest flere ganske bastante beskrivelser av det interkommunale samarbeidet i Østre Agder på agderposten.no og nrk.no:
- «Vi har sannsynligvis det billigste kommunesamarbeidet i Norge.»
- «Arendal kommune har naturlig nok tatt mesteparten av regningen.»
- Arendal ønsker ikke lenger å «sponse små nabokommuner» ved å være ekstra raus.
Det er sterke påstander. Når de gjentas ofte nok, kan de fort bli stående som etablerte sannheter.
Derfor mener jeg det er på tide å supplere debatten med noen fakta.
La oss derfor se på noen tall.
Fakta 1: Kommunenes kostnader til krisesenter
Diagrammet viser kommunenes kostnader til krisesenter i kroner per innbygger.
Understøtter tallene påstanden om at vi har Norges billigste kommunesamarbeid?
Vurder selv.
Kilde: SSB KOSTRA, tabell 12130. Tall for 2025. Kommunens totale kostnader er fordelt på folkemengde. Kommuner uten rapporterte tall er utelatt fra diagrammet.
Fakta 2: Kommunenes kostnader til brann- og ulykkesvern
Her sammenlignes netto driftsutgifter til brann- og ulykkesvern per innbygger.
Understøtter disse tallene påstanden om at vi har Norges billigste kommunesamarbeid?
Vurder selv.
Kilde: SSB KOSTRA, tabell 11997. Tall for 2025, netto driftsutgifter til funksjon 338 og 339 per innbygger, konsern.
Fakta 3: Kostnadsfordelingen i Østre Agder legevakt
I foreløpig budsjett for 2027 utgjør Arendal kommune om lag 47 prosent av innbyggerne i Østre Agder-kommunene, og dekker om lag 39 prosent av kostnadene. Noen av kostnadene dekkes også gjennom salg av tjenester til Setesdalskommunene.
Kilde: Østre Agder-kommunenes foreløpige budsjettunderlag for 2027
Understøtter dette påstanden om at Arendal «tar mesteparten av regningen» eller «sponser småkommunene»?
Vurder selv.
Fakta 4: Kostnadsfordelingen for krisesentrene i Agder
Kommunene vest i Agder har klart å gå sammen om en krisesentertjeneste, dekke de faktiske kostnadene og samtidig fordele regningen slik at kostnaden per innbygger blir mest mulig lik mellom kommunene.
De har dermed i stor grad styrt unna en modell der hver kommune først og fremst vurderer hvor stor økonomisk gevinst den selv får ut av samarbeidet, og hvor størrelse gir grunnlag for å kreve en større del av stordriftsfordelen.
Kilde: SSB KOSTRA tabell 12130, Tall for 2025.
Er den ene modellen mer riktig enn den andre? Er den mer rettferdig, rimelig eller hensiktsmessig?
Vurder selv.
Til slutt
Poenget mitt er ikke at noen interkommunale tjenester i Østre Agder fremstår som dyrere enn andre, eller at Arendal aldri har tatt en stor del av regningen. Poenget er langt enklere:
Når offentligheten blir fortalt at vi har «Norges billigste kommunesamarbeid», at Arendal «tar mesteparten av regningen» og at småkommunene blir «sponset», bør slike påstander kunne dokumenteres.
Tallene over gir etter mitt syn et mer nyansert bilde enn overskriftene.
Og kanskje er det nettopp det denne diskusjonen trenger: litt mindre retorikk om hvem som subsidierer hvem – og litt mer åpenhet om hva tjenestene faktisk koster, hvordan regningen faktisk fordeles, og hvem som faktisk får gevinsten av samarbeidet.
Så min bønn er egentlig ganske enkel:
Diskuter gjerne hvordan Østre Agder-samarbeidet skal organiseres og finansieres. Men gjør det med utgangspunkt i fakta.
Bo Andre Longum
Kommunedirektør
Froland kommune
