Mange ting er ikke som før. Før kunne en blant annet med rimelig stor sikkerhet se hva en person drev med for noe.
Ta en tømmerhogger. Bukse og trøye laget av “hvemmelstøy”, sikspens på hode, støvler eller i alle fall grove bentøy, store sterke never med harpiks under neglene, flere dager gammelt skjegg, tygde skrå eller brukte snus sånn at der rant svart spytt ned i hver munnvik, eller røykte pipe med Karva Blad eller skråtobakk i, de gikk med lange steg og høyt løftede bein, sekk på ryggen, og de omgav seg med en lukt av barket tømmer, svette og fis. Nå for tiden er det ingen som hogger tømmer lenger. Nå sitter de i svære hogstmaskiner med luftkjølt førerhus, datamaskin, kaffetrakter og stereoanlegg installert.
Den som bruker dette utstyret sitter i fritidsklær, har frisyre som en filmstjerne, en kledelig bart, hvite “Solidoxtenner”, rene slanke fingre, hvis de røyker, så røyker det Pall Mal med filter eller har Mac Barens i pipa, spiser smørbrød pyntet med agurk og salat, og omgir seg med en duft av etterbarberings¬vann og deodorant av merket AXE – “Don’t use it if you don’t mean it”, som det heter i reklamen.
Ta en doktor. Doktor Endresen som vi hadde oppe i Treungen, en kunne se det på hele hennes vesen at hun var doktor, snakket med en stillferdig myndighet, doktor¬vesken var alltid ved hennes side, kledene var formelle og korrekte, håret var gredd sånn det sømte seg en doktor, det luktet medisin av henne, og hun kjørte alltid i drosje. Nå kan en doktor gå med langt hår, afro, eller helt kortklipt, de går kledd i shorts, miniskjørt eller “rosa skjerf og sjal”, de kjører sportsbil som hvilken som helst “rype”, og de lukter av Chanel parfyme i stedet for medisin.
Ta nå en snekker. Min gode venn, snikkeren fra Vegårshei, han ble en gang spurt om han var lege, så en snekker ser heller ikke ut som en snekker lenger.
Ta en lensmann. De lyste myndighet lang vei, selv uten uniform. De hadde et blikk som såg tvers gjennom en, de gjorde aldri noe galt, og de kjørte en mørk bil med et lavt registreringsnummer. Nå må de ha uniform på seg for at en skal se det er en lensmann, de kjører biler av alle slag og alle slags farger, og registrerings¬nummeret kan være hvem som helst sitt, og fort kjører de også.
Når jeg først er inne på lensmenn, så kommer jeg på en gang en kompis av meg, og jeg møtte hverandre i hver vår bil i krysset på Frydendal. Den gangen var det stort og romslig, så vi stoppet og slo av en prat midt i krysset. Lensmann Kringlebotn, som bodde rett ved, kom kjørende i sin Ford Taunus 17 M ned fra sitt hus, passerte oss, og kjørte til sentrum. Halvor og meg fortsatte praten, og etter en tid kom han tilbake. Han kjørte forbi oss, parkerte bilen i bakken opp til seg, og kom gående bort til oss. – Dere kan nok stå her en stund, men ikke for lenge, sa han på en myndig, men hyggelig måte.
Ja ta nå prester. Før kjørte de rundt i kol svart bil, de var kledd i mørk dress, hvit skjorte, mørkt slips, svart hatt, ansiktet var lagt i alvorlige folder, hode noe lutet, eller lagt til siden, blikket noe dystert, alltid glattbarbert, og talte med en stemme som fortalte en hvor stille det er der en en gang havner. Nå går det kledd som hvem som helst, de kjører både Lada og Mercedes, og i alle slags farger, de er snauklipt, langhåret, skjegget, går med øreringer, svart hatt er mer brukt av en feier enn presten, de er med på revyer, auksjoner og andre ablegøyer.
Nei ting er ikke som før, – bortsett fra paven – Hans – han holder stilen.
Før øvrig, datter til min svoger sa stadig til sin vesle datter at; – Hvis du går ut med bosset, så er du en engel. En dag spurte jentungen sin mor hvem sisus (Jesus) er. Hun forklarte det så godt hun kunne, og når de først var inne på dette emnet, så spurte hun sin datter om hun visste hva en engel er. Da svarte veslejenta at det er en som bærer ut bosset.
