Nå er det gått i overkant en måned siden angrepet under pride i Oslo, hvor jeg befant meg. Jeg har et behov for å utrykke noen tanker rundt debatten som har oppstått i etterkant av hendelsen.
Heldigvis virker det som om folk flest forstår at en persons handlinger ikke kan generaliseres ut på en hel gruppe. Det er jeg veldig glad for. I dette landet skal nemlig både skeive, ikke troende, kristne, muslimer og en blanding av disse leve sammen i all fremtid.
Jeg må si jeg syns kommentaren til statsministeren i minnestalen 22. juli var svært lite taktfull. Mye har vært sagt om dette, og jeg er jo selvsagt enig i at vi alle har et ansvar for å forebygge ekstremisme. Jeg reagerer bare på veldig på tidspunktet og at en gruppe ble nevnt spesifikt som ansvarlige, nemlig de moderate muslimene. Jeg mener det er helt uriktig at noen skal føle på mer ansvar for denne personens handlinger.
Jeg har alltid hatt et inntrykk av at Arbeiderpartiet har gjort en veldig god jobb med å rekruttere og promotere politikere fra alle etniske grupper i samfunnet. De må helt klart være en av organisasjonene som har gjort en mest vellykket jobb på dette punktet. Kan det tenkes at arbeiderbevegelsen selv med fagbevegelsen er dem som kanskje når inn til nettopp dem som er i ferd med å bli radikalisert? Forskning fra utlandet (Frankrike og Tyskland), viser at de siste organisasjonene folk med høyreekstreme holdninger har tillit til, nettopp er fagforeningene. Mitt inntrykk er nemlig at menighetene gjør sin del av jobben her, men at de ikke kommer i posisjon når enkeltindivider utvikler ekstreme holdninger og isolerer seg fra samfunnet rundt dem, slik som Breivik og Manshaus gjorde. Jeg undrer meg veldig over hva man forventer at de kristne menighetene deres skulle gjort for forhindre deres radikalisering, annet enn å melde fra til PST.
Statsministeren gjentok at han hadde sendt samme budskap om ansvarliggjøring til høyresiden i fjor.
En vesentlig forskjell på dette utsagnet kontra det han kom med 22. juli i år, er at høyresiden ikke er en minoritet i samfunnet vårt, som i mange sammenhenger er marginaliserte. På den tiden satt de også med regjeringsmakt.
Med bakgrunn i voldsforskning kan man ofte si mye om de som har begått voldshandlinger, men det er veldig vanskelig og farlig å uttale seg bombastisk om fremtidige voldshandlinger. Man kan generalisere frem en type person på bakgrunn av kjente voldsutøvere, men de fleste av disse kommer likevel ikke til å begå vold. Enten de er psykisk syke, rusmisbrukere, fattige eller har ekstremistiske holdninger.
Det vi vet om gjerningsmannen 24.6. er at han er tidligere kriminell, har en psykisk lidelse, et rusproblem og har hatt kontakt med andre ekstremister. Alt dette er svært disponerende for fremtidig vold. Men det må sies at vi omtrent ikke har har hatt noen tidligere terrorhandlinger utført av mennesker med muslimsk bakgrunn i vårt land likevel. Så å forutse at dette skulle skje med nettopp denne personen krever stor grad av presisjon og antakelig også omfattende etterretning og samarbeid mellom ulike institusjoner.
Hvis vi går til andre land, f.eks. USA, vil en klassisk skoleskyter være en hvit arbeiderklassegutt som har falt på utsiden av samfunnet. Det er dermed ikke sagt at alle hvite arbeiderklassegutter med et dårlig selvbilde er potensielle drapsmenn. De er ungdommer som trenger at noen hjelper dem. Noen må fange dem opp, men det mener jeg er myndighetene sitt ansvar å gjøre, og der har vi sviktet i Norge.
At statsministeren velger å overføre fokuset til muslimske ledere for å jobbe mot ekstremisme er ihvertfall å slå inn åpne dører, men jeg syns også det er ansvarsfraskrivelse. For å forebygge vold og terror må myndighetene ta grep om økende økonomiske forskjeller i samfunnet, et psykiatrisk helsevesen som ikke har kapasitet eller tilstrekkelig mulighet til å gripe inn og hjelpe når det er nødvendig, i tillegg til å sørge for at gutter fullfører utdanning og kommer seg ut i jobb. Det er her skoen trykker. Å adressere ansvaret på muslimer, som selv er ofre for ytterliggående islamistisk terrorisme, legitimerer en måte å tenke på som strider mot vitenskap samtidig som det danner grobunn for mistenkeliggjøring og splittelse i samfunnet.
I etterkant av hendelsen har særlig sosiale medier florert med grums, hvor noen tilsynelatende støtter handlingene til gjerningsmannen. Det er ingen tvil om at det hersker homofobi blant noen som også er muslimer. Men det gjør det også blant kristne og ikke-troende. Mitt inntrykk er at fellesnevneren er mer eller mindre marginaliserte gutter/menn.
Fremfor å overfokusere på hvem som kan bli potensielle voldspersoner og ekstremister, må vi øke ressursene til det vi vet fungerer. Nemlig å hindre marginalisering og utenforskap. Der har statsministeren en stor jobb å gjøre.
Det er så fort gjort å havne i en «oss» og «dem» karakteristikk. Homofobi og rasisme lever i mange miljøer i landet vårt, og det er alles ansvar å motarbeide det. Enten det er i mannsdominerte arbeideryrker, sørlandske menigheter eller i muslimske miljøer. Jeg tror bare det er så mye enklere å be andre om rydde i sine rekker enn å gjøre det hos seg selv.
Jeg vil oppfordre statsministeren til å snakke til dem som lytter til ham, nemlig fagbevegelsen. Hvis vi får bukt med homofobi og rasisme på landets arbeidsplasser er veldig mye av jobben gjort!
Statsministeren skal representere oss alle, og han skal fronte mine rettigheter, men jeg vil ha meg frabedt at homofobi brukes for å skape splittelse i samfunnet. Da er man på vei i en farlig retning godt oppmerket av ytre høyre andre steder i Europa, hvor våre rettigheter blir brukt som brekkstang for å innskrenke andres. Det er intoleranse på sitt verste.
