Det finnes mange fine biler på Cuba
Det finnes mange fine biler på Cuba

Reisebrev fra familien Ausland

Familien Ausland har sendt oss et reisebrev fra turen som ble valgt etter at familien vant fjorårets hovedpremie under Brokelandsheiadagene. 

image
image
image
image
image
image
image
image
image
image
image
image
image
image
image


På Cayman Island traff vi på et par andre gjersdølinger.

Da Christian var så heldig å vinne toppremien på Brokelandsheiadagene i 2018, sammen med farmor, så blei gevinstturen delt, av forskjellige grunner. Det blei ein tur til Cuba, med en ukes cruise i Karibien for 4 personer, all-inklusive, for vår del.
 

Flyturen gikk fra Oslo, via Amsterdam og så til Havanna i Cuba. Vi blei litt forsinka i Amsterdam, da vi måtte bytte et hjul på vår Airbus 800, som tok litt lenger tid enn på Forden hos Ole Johnny… Vi ankom Havanna og blei henta i ein gammal Amerikaner av en Buick, 1953 modell, med speedometeret hengende og slenge, ingen dører som kunne åpnes innefra, men fort gikk det.
 

Inn på «hotellet» der trappa opp var så trang at ein breiskuldra gjersdøling måtte gå sidelengs for å komme seg opp, med bagger på slep foran og bak. Gata så ut som i ein skikkelig gangsterfilm, der det kun var sletne mørke murbygninger og kleint blinkene noenlys histen og pisten. Så etter 24 timer på reise, blei det natta tålig kjapt.
 

Søndag skulle Havanna oppdages. Då blei det først hestekjerretur, med ein sleten tråver som de hadde kredd på ei gammal fin hestevogn, pussa opp med 3 lag med bengalakk. Men med en gild guide med brune tenner, så gjorde vi unna gamlebyen på ein time. Vi stoppa på gamle kubanske cafeer og barer, der han tydeligvis kjente eierne. Det blei også gåturer i trange slitte gater og handling av altfor dyre sigarer, som mi ikkje har det granne bruk for.
 

For å få sett resten av byen, fikk vi en guidet tur i ein rosa åpen Chevrolet, som fjuska litt, med hadde ein god brumming i motoren. Tror den hadde trengt ein tur til Frode.  Mat fikk mi au tak i, men ikkje akkurat Helstrøm stil over den, men mette blei vi. Verre var det med internett, som var elendig utviklet og tilgjengelig på noen få hoteller og et par parker i byen, ved kjøp av  noen kort, om du fant noen som solgte de. Butikker var der au, men utvalget var bedre hos Olav på foreningen på 70-tallet.

 

På mandag ville mi på stranda, og da måtte vi ta bussen som gikk 10:20, så da stod vi der og ventet kl. 10:15. Kl 11:13 kom den og av sted bar det. Fin strand med turkist hav med gilde bølger. Men der var det ein haug med øde og sikkert flotte strandboliger for 40 år siden. Merkelig plass. 2-3 timer i sola var nok for noen lakenkvite gjerdølinger med vinterhud, som hadde glømt solkremen på hotellet. Så da blei det retur og dvaske pizzaer på ein restaurant vi fikk anbefalt lokalt, før vi tok kvelden.

 

Tirsdag leigde vi ein kraftkar av ein taxisjåfør, som kjørte oss litt rundt utenfor Havanna, og tok oss til huset til Hemmingway. Det skulle visst være ein turist attraksjon. Han guided oss rundt på eiendommen, og fortalte oss litt om den kjente forfatterren. Unnagjordt på 30 minutt.  Men så tok han oss med på stampuben og andre lokale plasser som var virkelig facinerende. Fattig og koselig, men med store potensialer for å få det flott og attraktivt. På vei hjem kjørte vi på landsbygda, som ikkje var veldig ulikt som å kjøre forbi Sundsmyra. Søppel lå strødd og RTA hadde ikkje tømt dunkane på godt over et år, så det ut til.

 

Men blide folk var der overalt. Rett som det var kom de bort og spurte om vi trengte hjelp eller hvor vi var fra. Og når vi svarte Norway, så svarte de Bakkalao, Salmon og Oslo tilbake... Og samtlige restauranter og barer hadde eget band og musikk var der overalt. Og om du ikke satt og åt, blei du rett som det var bedt om å danse med. Ungene fikk spille med de og fruen i huset fikk knekt opp hofta og måtte vri litt på raua.

 

På kvelden sjekket vi  inn på Cruisebåten «MSC  Opera». Da blei kontrastene store! Vi gikk inn og blei møtt med luksus og stas. Gratis mat og drikke, alt du kunne få studd i deg,  i ei heil uke. Så der stod vi og så ned på byen, med kleine hus og et rart samfunn som virket som 30-40 år tilbake i tid, mens vi trente, åt eller så på show, på et stort cruiseskip. Det setter ting litt i perspektiv. Og når gamle kjerringer på båten klager på at utvalget i den 20 timers åpne gratis buffeten ikke var så gedigent som på det forrige cruiset de var på, så bør de kanskje tenke seg om to ganger...

 

På onsdag måtte båten utforskes. 13 dekk, Handlegate, barer overalt, restauranter, casino, badebasseng og SPA, samt ein teatersal som de fleste kommuner kunne misunne. Show hver kveld med proffe artister. Så sveiv det noen småsliepe og glattslikka offiserer av noen italienere rundt og briska seg i kvite uniformer, til stor fornøyelse for tyske og italiensek eldre kvinnfolk, som rødma og lot seg sjarmere.

 

Men ting blei virkelig vittig, da vi gikk for å så på dekk og prøvde å høre hvor folk var fra, da vi plutselig kom over ein som satt og las «Før i tida...» fra Gjerstad.. Og der satt altså Stian Ausland og Gudmund Sandåker... i Hvanna...på samme cruise som oss.... helt uavhengig av oss... Og som jeg alltid har sagt, Gjersødlinger finner en overalt, så verden er ikke stor. Men å treffe naboene der, var litt i overkant, men utrulig moro. Og kommentaren som «Jasså, dykkon e på båttur dykkon au» gjør slike treff uforglemmelige.

 

Vi måtte ut og se på kveldslivet i Havanna sammen, og blei kjørt i et flak av en Amerikaner til en pub. Midt i blinken for Stian. Men den var jo stengt. Så da måtte vi reke langs litt smålugubre gater i gamle Havanna i steden, og da kom det en gammal skrue og skulle vise oss en lokal pub. Han drassa oss gjennom gater som var så kleine at Presteveien likna ein motorvei i forhold. Men der, plutselig, så var det ein pub. Den var rektignok på størrelse med ei postkasse, men trivelig og god stemning, med 5-6 lokale og noen få turister i tillegg til oss. Trur vel egentlig det kun var vi som betalte noe der, men en artig opplevelse.

 

På torsdag blei det litt soling på dekk og litt handling i Havanna, om du fant noe som var å ha på da. Så reiste vi mot Jamaica på kvelden, og utseilingen var flott, da det var stelt fint akkurat mot sjøen der cruiseskipen seilte inn og ut, for syns skyld. Og så var jo balubaet i gang. Mat og mat og atter mat, om du ville ha. Frokost, lusnj og middag på restaurant eller i en buffet restaurant åpen 20 timer i dagnet, der det bare var å ete til du stuppa. Ikkje særlig bra for sultne gjersdølinger som skulle gå ned i vekt etter jula...

 

Tenkte egentlig på ein ide..Cruise måtte være ein topp måte for Gjerstad kommune å sende de på gamleheimen til! Koster ikkje meir for ein person pr mnd enn de betaler på heimen, om du er heldig. Og tenk deg for en alderdom?! Komme på nye plasser hver dag, rommet blir ordnet og redd fleire ganger om dagen, mat tilgjengelig og MYE å velge i. Heiser og show og frisører lett tilgjengelig og ikkje minst 2-3000 andre å preke med heile tida.. Og for de demente, så kan de jo bare ta samme turen om igjen hver 14. dag, uten at det blir kjedelig. Det har e trua på.

 

Fredagen blei tilbringt på sjøen, og meir mat, avslapping, litt trening, for å få plass til enda meir mat, og show stod på agendaen. Og litt dansekurs, bingo, Texas poker eller mingolf fikk også tida til å gå unna på havet. Og ikkje minst mat igjen da....

 

Lørdag morgen våknet vi i Jamaica. Da kunne en ta noen ferdiglagde overpriset ekskursjoner eller utforske Jamaica sjøl. Vi gikk for det siste. Ut av båten, skaffe seg ein sjåfør etter litt prisforhandling ,etter «ja, hvor mye vil du betale da» prinsippet. Vi skulle se litt av det lokale sentrum, ei strand og noen kjente fossefall ein kunne gå igjennom. Sjåføren var litt laidback men guided oss bra underveis. Vi kjørte forbi hjemmet til Usaine Bolt, handla litt fra ein gammal Datsun i grøfta, som solgte badesko til fossefalla og plutselig så stoppa han opp midt i veien, da han måtte pisse litt. Slikt var heilt vanlig der, så litt var som heime i hvert fall.

 

På radioen kom det reggea-musikk, fra kleine basshøyttalere, og langs veien satt lokalbefolkningen og glodde. Det var litt slik som om Per Cato og Atle med famile skulle sitte å glo på den kvite stripa langs Gjerstadveien dagen lang. Bare litt varmere her om vinteren da. I sentrum blei vi anbefalt å holde oss til hovedagta og ikkje bruke sidegatene. Og det kan e forstå...Ikke den tryggaste plasen jeg har vært. Men mi tok sjansen, siden det var dagslys. Og der kunne en få litt av hvert, og alle «kjente» oss og kalte oss «friend». 


Fra Dunns Falls - Jamaica

Men å se og vasse og gå i Dunn`s Falls var en opplevelse. Flotte fossefall midt i jungelen med kulper og steinbunn. Hakke meir eksotisk enn jettegrytene i Treungen. Og vi rakk ein kjapp titt på standa også, før vi kom oss ombord igjen og tok av sted mot Cayman Island.  

 

På søndag gjorde båten et kjapt stopp på Cayman Islands største øy, Grand Cayman. Men det regna plutselig litt ved ankomst, så vi stressa ikke av sted. Men det lysna kjapt og sola steika på rekordtid. Vi kom oss ut og ville se hvordan Cayman Islands svar på stranda i Sandåkerhølen var, nemlig 7-miles beach.  Og da sola kom, og vi entret den karibiske hvite og 11 km lange stranda, da måtte jeg faktisk innrømme at det fantest finere badestrender enn Sandåkerhølen. For der var det akkurat like fint og enda mer eksotisk enn på reklamebildene. Utrolig flott, og visst nok på lista over verdens 10 fineste strender.

 

Der måtte rastlause landkrabber til og med bade og snorkle. Tryter og aurer i alle farger og til og med nåka blekkspruter koste seg rett foran dukkertmaska. Så det var ein vellykka dag på stranda, før mi måtte til båten igjen. Og ikke visste jeg at det gikk 15 stk i en Toyota HiAce «taxi». Og langs veien så vi andre tilstander enn på de andre øyene. Her var det kjøpesenter og hus i amerikansk stil og alt var reint og fint, med internett som funka overalt. Ein hurtigvisitt på 4-5 timer, men det var ein opplevelse.

 

Mandag våkna vi i  Mexico og på ei øy som hette Cozumel. Siden det var litt utrygt og regnbyger blei det sightseeing i byen San Miguel i staden for stranda. Christians mål var å spise Taco i Mexico, og det var ikke noe problem åfå tak i. Cowboystøvel, Tequila og sombreros solgte de også overalt. Men vi fant ein lokal kar som tok oss med utenfor turistområdet, og det var moro. Heilt andre priser og anna utvalg, og vi havna på det lokale lefsebakeriet der, og det så ikkje ulikt ut som det på Moen gjør i dag....

 

Tirsdag var det tid for heimtur. Litt trist å forlate sommeren og skipet som var heimen vår i ei veke. Kelnere som visste hva vi ville ha og tungt å tenke på at mi snart må lage maten sjøl igjen. Noen timer soling på dekk og ut bar det, før vi fikk en siste tur i en gammel Amerikaner mot flyplassen i det lukta fra Havanna forsvant, og vi satsa på at vi kom heilberga frem på motorveien, der hester, folk, Ladaer og sletne lastebiler kom på kryss og tvers konstant.

 

Så da vil vi takke Brokelandsheiadagene og deres sponsorer for en super, spesiell og uforglemmelig tur!

Vi satser på naturstien også i 2019!

Hilsen familien Ausland.

Flere saker

Innredningen av Torbjørnshall er i full gang

Full aktivitet i Torbjørnshall

Dyrepasser i Den Lille Dyrehage, Bente Gjernes, imponerte med gode svar og et godt smil i gårsdagens direktesending på NRK.

Solide seertall etter Norge Nå fra Brokelandsheia

Kai Ove Sandåker og Jan Arild Horne er ikke særlig imponert over standarden på fylkesveg 74

- Nå må noe gjøres med denne veien!

Sveinung Haugstøyl var blant intervjuobjektene i kveldens direktesending.

God stemning i Norge Nå

Svein Jørund Githmark, Marcus Langmyr og Terje Terjesen vant lagskyting i Froland. Foto: Facebook.

Gjerstad JFF tok lag-gull i Froland

Gjerstad kommune gikk i pluss i 2018

Gjerstad kommune gikk i pluss i 2018

Tone Helene Strat er førstekandidat for KrF i Gjerstad.

Tone Helene Strat blir listetopp for KrF

Brokelandsheia sett fra lufta under Brokelandsheiadagene. Foto: Smeland Media

Norge Nå sender fra Brokelandsheia